Min historie

Etter innlegget om angst er det veldig mange som har spurt om jeg kan skrive et innlegg om depresjonen min også, og jeg har drøyd litt å skrive om det fordi jeg ikke helt visste hva jeg skulle skrive, men i dag er en dag det passer fint å skrive om det. Jeg vet fremdeles ikke hvordan jeg skal skrive om det, men jeg får bare begynne med begynnelsen, så går det vel litt av seg selv etterhvert. Det er mange som har spurt en del spørsmål som handler om depresjon, så jeg skal prøve å flette inn svar på alt uten å svare direkte på spørsmålene.

Denne historien er lang og mye er så fortrengt og langt bak i minnene mine at det er vanskelig å huske, men jeg skal prøve. 

På barneskolen hadde jeg det ikke greit. Mobbingen begynte i 4. klasse og fortsatte frem til halvveis inn i 6. klasse. Jeg var ikke som de andre jentene i klassen min. Jeg kom i puberteten tidlig og fikk mensen og pupper og alt det der allerede da jeg var 10 år. Når jeg ser tilbake på det, er det rart å tenke på at dette trigget mobbing, men jeg ble plaget ofte av de andre jentene i klassen på grunn av dette. Jeg hadde pupper, det hadde ikke de, jeg var annereldes, jeg ble stengt ute. Jeg hadde andre interesser enn de andre jentene, jeg leste bøker og drev med ridning, de hang på kjøpesenteret og brukte lipgloss og spilte fotball. Jeg hadde èn venn på skolen, men hun var to år eldre enn meg, så da jeg begynte i 6. begynte hun på ungdomsskolen. Jeg var helt alene. Jentene gjorde narr av klærne mine i gymgarderoben. Jeg turte aldri å dusje sammen med de andre jentene. Jeg satt sammen med læreren nesten hvert friminutt, eller så satt jeg alene. Jeg var så utrolig ensom, og før dette hadde jeg ikke tenkt spesielt mye på utseende, men det måtte jo være noe galt med meg hvis alle gjorde narr av meg og ingen ville være sammen med meg. Ting bedret seg litt etter vi begynte i 7. klasse, jeg fikk venner og ble en del av jentegjengen i klassen, men jeg følte meg fremdeles utenfor og annerledes. Jeg hadde bare eldre venner utenfor skolen, men etterhvert som de begynte i 10. og på videregående hadde de ikke tid til en 7. klassing. Jeg hadde mange guttevenner, men aldri noe mer enn venner.

Så begynte vi på ungdomsskolen, og herregud som jeg hadde gledet meg til et nytt miljø. Alle fra min barneskole begynte på den samme ungdomsskolen, så det ble ikke helt nytt, men det ble bedre. Jeg fikk mange venner, og for en gangs skyld var jeg en av de jentene folk faktisk sa hei til og visste hvem var, men jeg følte ikke at jeg kunne være meg selv. Jeg var redd for at det skulle bli barneskolen på nytt, jeg gikk konstant og var redd for å være for dårlig eller for stygg, og jeg følte ikke jeg kunne snakke med noen om hvordan jeg egentlig hadde det, jeg holdt alle følelsene inni meg. 9. klasse kom og formspringperioden kom. Jeg fikk så mye hate. Folk som skrev at jeg var stygg, at de ikke skjønte at folk kunne like meg, at jeg var så feit at det var flaut å se meg gå i shorts på skolen. Alle innleggene var selvfølgelig anonyme. 9. klasse var det verste året for meg, selvtilliten min eksisterte ikke. Jeg hadde ingen jeg følte jeg kunne gå til. Jeg gråt hver dag og det var da jeg begynte med selvskading. Jeg spiste nesten ikke, og jeg kastet ofte opp maten. Etterhvert så mamma at jeg bare kastet maten min, så hun satt og så på meg spise hver morgen. Jeg hatet meg selv og det var da depresjonen kom. Jeg levde lenge i mobberoffer-meg, selv om det ikke var sånn lengre. Jeg gikk bare med svarte klær, og jeg tror ikke det gikk èn dag uten at jeg gråt på skolen. Jeg hadde spesialavtalte med læreren min om at jeg kunne bruke hvilerommet så mye jeg trengte. Jeg snakket med sosiallæreren flere ganger i uken og jeg sov store deler av skoledagen bak låst dør. Jeg hadde ingen krefter. Folk sluttet å invitere meg med på ting, jeg lå bare hjemme hele tiden, 10. klasse foregikk ganske likt.

Foreldrene mine så jo at det var noe galt, men jeg ville ikke plage dem med det, så jeg stengte meg inne og holdt meg for meg selv mesteparten av tiden. En dag på skolen så en lærer alle kuttene jeg hadde på armene og han sendte meg til helsesøster. For første gang noensinne klarte jeg å fortelle noen absolutt alt jeg følte og hvor vondt jeg hadde det inni meg. Helsesøster ble så bekymret at hun ringte til foreldrene mine og fortalte alt. Hun fortalte om selvskadingen, selvmordstankene, alt. Jeg ble sendt hjem fra skolen og da jeg kom hjem fortalte jeg gråtende til foreldrene mine at jeg hadde hatt det helt jævlig de siste årene. Mamma foreslo psykolog og jeg takket ja til tilbudet. Neste uke satt jeg utenfor kontoret til psykologen min og var livredd. Jeg gikk til henne i noen måneder, men jeg følte ikke det hjalp meg noenting, så jeg sluttet. Ting fortsatte å være som de var, og det var da jeg bestemte meg for at jeg trengte en helt ny start, så jeg valgte å søke privatskole i byen for å komme meg unna det miljøet som hadde ødelagt meg. 

Jeg gledet meg så utrolig mye til å begynne på videregående og komme meg unna alt, det skulle liksom være svaret på alt, men det var det jo selvfølgelig ikke. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men de første ukene på skolen trivdes jeg ikke i det hele tatt. Hvordan skulle jeg med selvtilliten jeg hadde tørre å komme inn i et helt miljø? Jeg begynte der sammen med den utrolig gode vennen min, Hedda, så jeg hadde henne, men alikevel var det vanskelig. Jeg ville bytte skole. Jeg ville gå media og kommunikasjon, men jeg fikk ikke lov til å bytte. Jeg fikk ikke lov til å rømme fra problemene mine enda en gang. Jeg hatet skolen og skulket mye, men jeg innså at jeg måtte endre det selv. Så jeg gikk på skolen, jeg prøvde, og jeg klarte. Etter en stund på KG angret jeg ikke et sekund på at jeg begynte der, fordi et så fint skolemljø hadde jeg aldri vært borti før. Jeg turte å være meg selv 100%, jeg turte å være den jeg alltid hadde villet vise at jeg er. 

Depresjonen hang der som en mørk sky over meg, men solen glimtet til mellom skyene noen ganger. Jeg hadde det fremdeles utrolig vanskelig, og selvskadingen og de ensomme kveldene gråtende i sengen fortsatte, men til en forandring følte jeg at jeg kunne snakke med noen om det. Jeg fikk fort gode venner, og Ingrid og Victoria som er to av mine aller beste venner var alltid enkle å snakke med, de kunne jeg ringe midt på natten hvis jeg trengte å snakke, og de var der virkelig for meg. Jeg klarte å holde meg oppe timene jeg var på skolen, og det var et utrolig framskritt.

Jeg fikk meg kjæreste som gjorde meg utrolig lykkelig for akkurat 1 år siden i dag, og han løftet meg så utrolig opp, men jeg klarte fremdeles ikke tenke at jeg faktisk kunne være bra nok. Han gjorde meg lykkeligst og mest miserabel av alle. Jeg hadde det fantastisk med han, men jeg hadde det også helt jævlig. Jeg hadde ikke kapasitet til å ha et annet menneske enn meg selv å bry problemene mine med, og vi fikk det utrolig vanskelig. Jeg utviklet angst da jeg var sammen med han, og det var ikke lett for noen av oss at jeg var så syk. Jeg var i min aller mørkeste periode da vi holdt på å bryte opp, og det var da selvmordstankene kom for alvor. Jeg klarte aldri å tro på at noen kunne være glad i meg, hvertfall ikke elske meg, og det fucket opp følelsene mine så mye. Han ble hele livet mitt, og jeg klarte det ikke. Jeg var så utrolig sjalu, fordi alle andre jenter var jo bedre enn meg. Jeg ville ikke leve mer. Jeg prøvde å dø.

Månedene før sommerferien var de verste jeg noensinne har hatt, jeg sov inne hos foreldrene mine i over 1 mnd fordi jeg var redd for hva som kunne skje hvis jeg var alene. Jeg hadde null livslyst. Det var da jeg begynte å gå til psykolog igjen, og denne gangen følte jeg at det hjalp utrolig mye. Jeg ble på nytt diagnosert med alvorlig depresjon, agorafobi, panikklidelse og sosial angst. Psykologen min er en fantastisk mann som sammen med antidepressiva har hjulpet meg utrolig mye, og presset meg til å snakke om alt jeg før fortrengte. Han har hjulpet meg å skjønne hvorfor jeg har det som jeg har det, og han har hjulpet meg med å skjønne hva jeg selv kan gjøre med det.

Jeg gruet meg som et helvete til sommerferien, men da vi sluttet på skolen bestemte jeg meg for at dette her gadd jeg ikke mer. Jeg ville ikke være død mer, jeg ville vekkes til live igjen. Jeg ville ikke gjemme meg inne og ikke bli med ut fordi jeg ikke turte å vise meg frem i sommerklær, jeg ville ikke ligge inne og hate livet når jeg ikke engang gadd å prøve å leve det. Dette var mitt vendepunkt, og etter det ble det faktisk mye bedre. Jeg var ute hver eneste dag de første ukene av sommerferien. Jeg holdt meg opptatt og var med mennesker jeg var glad i og gjorde ting jeg likte og innså at livet faktisk var verdt å leve. I motsetning til ellers, hvor det kanskje bare kom noen solstråler gjennom den mørke skyen min, var det bare noen ganger den mørke skyen kom foran solstrålene. Jeg gikk til psykologen gjennom sommerferien også, og møtene er faktisk noe jeg alltid gleder meg til fordi det er så deilig å kunne snakke om alt som er vondt uten at det skal gå utover noen som står deg nær. Sommerferien min var fantastisk, og jeg var oppriktig glad mye av tiden. Jeg fikk lagt alt det tunge til side en stund, og jeg var virkelig den ordentlige Maria jeg lenge hadde savnet. Det ble ikke verre da skolen begynte igjen, fordi jeg har så fantastisk gode venner. Jeg har vært glad mye, og skolen er ikke noe jeg har gruet meg til, fordi jeg har bestemt meg for at den ikke er det. 

Dagene kan være tunge, og jeg er ikke frisk enda, men det går riktig vei. Jeg bestemte meg for at jeg vil bli frisk, og det skal jeg bli. Jeg utfordrer meg selv ved å gå ut selv om jeg ikke har lyst til det, presser meg selv til å gå på skolen, og viktigst av alt; tenker positivt. Jeg selvskader mye mindre nå enn før, og jeg ler oftere enn jeg gråter.

Jeg vet utrolig godt at depresjon kan virke som et endeløst helvete, og at selvmord virker som den eneste veien ut, men tro meg, det blir faktisk bedre. Med hjelp og riktig innstilling VET jeg at dere kan komme dere gjennom det. Jeg ville dø, jeg hadde gitt opp, men se på meg nå. Se hvor jeg er i dag. Se hvor langt jeg har kommet. KAN JEG KLARE DET, KAN DU! Det er jeg helt sikker på. Hvis dere trenger noen å snakke med, ikke nøl med å ta kontakt, jeg heter mariabergem på kik og er som oftest tilgjengelig til å svare på meldinger der, hvis ikke er mailen min krystallisertblogg@hotmail.com. Jeg vil at dere skal bli friske. Jeg vil at dere skal gjøre det bedre. Jeg vil at dere skal få levet det livet dere kan leve og som jeg vet at dere fortjener. Få hjelp, vær positive. Det er absolutt ingen skam i å være syk, og du er ikke svak, du er sterk om du klarer å inrømme både til deg selv og til andre at du sliter med noe og at du jobber med det. Å be om hjelp er ikke et tegn på at du er svak, det er et tegn på at du er sterk og modig og vil gjøre noe med hvordan du har det. Å innse problemet er halve svaret. Jeg har tro på dere, og jeg er glad i dere. 

x Maria Bergem, selvtilittsvrak, depresjonsoffer, angstfull, tidligere mobbeoffer, selvskader, på bedringens vei.

77 kommentarer

Nina

17.09.2013 kl.11:39

Utrolig fint innlegg! Stå på <3

17.09.2013 kl.11:40

Du er et forbilde for utrolig mange. Du er fantastisk og fortjener det beste! Vi er her for deg som du er her for oss.

17.09.2013 kl.11:44

Ja jeg fikk tårer i øynene

Du er veldig sterk

amanda

17.09.2013 kl.11:52

jeg er glad i deg

17.09.2013 kl.11:53

Begynte å grine! Du er så utrolig sterk, å et forbilde for meg

17.09.2013 kl.11:56

altså, nå er jeg en feig anonym, men jeg vil ikke nevne navn. Men du kjære Maria, du er sterk! Men du mobbet mange på barneskolen selv fra 5-7 klasse. Alle lo av deg, når du var så frekk.Hvordan føler du det nå i ettertid? Er det pga du ble mobbet selv? Men stå på :)

Katte

17.09.2013 kl.12:06

Du skal vite at du er grunnen for at jeg fortalte mamma og pappa alt, du er grunnen til at jeg skal få hjelp nå! Det hjelper meg så utrolig mye å tenke på at du kan klare det, for klarer du det, skal jeg klare det også <3

Vær sterk Maria, vit at du er mitt forbilde, og at du er en av grunnene til at jeg er her nå <3

Maria

17.09.2013 kl.12:06

Katte: åå, det er så godt å høre!!<3

Maria

17.09.2013 kl.12:09

wow, jeg vet ikke hva jeg skal si. er bare glad for at du blir bedre igjen :)

17.09.2013 kl.12:12

Du er så fantastisk flink å skrive! Selv om at jeg ikke kjenner deg, blir jeg stolt av å lese dette. Du har komt så langt og du er så ufattelig flink.Stå på!

17.09.2013 kl.12:14

<3

Emma

17.09.2013 kl.12:15

<3

Synnelauken

17.09.2013 kl.12:22

Dette innlegget rørte meg til tårer, du er så utrolig sterk Maria! Du skal vite det at jeg ser veldig opp til deg og du virker som ett fantastisk menneske. Du er virkelig ett forbilde!

❤❤❤

17.09.2013 kl.12:37

Dette innlegget var kjempe rørende💗 du er en kjempe sterk person, jeg gren gjennom hele teksten. Tenk at noen kan være så forferdelig mot en person, hadde ikke hatt hjerte til det💗 stå på videre Maria ❤❤

Anette

17.09.2013 kl.12:43

Utrulig sterkt å lesa! Tusen takk for at du delte dette med oss. Eg håpe du får da bedre og at du får ett fantastisk liv, det fortjene du! Du er virkelig ett forbilde!

soffi

17.09.2013 kl.12:45

åå dette var så sykt trist, siden du er forbildet mitt og du er så utrolig vakker. Og jeg har kjempe mye respekt for deg. du skriver på en fin måte og viser at det er håp for alle. du er mitt idol.

Nadja Marie

17.09.2013 kl.12:46

<3 love you

i n g r i d

17.09.2013 kl.12:50

Jeg har skikkelig tårer i øynene nå (noe som er litt flaut fordi jeg sitter på skolen.) Du beskriver hvordan det føltes å slite med angst og depresjon så utrolig bra. Det at du beskriver depresjonen som en "mørk sky" liker jeg, fordi det er akkurat slik det føles. Det kan kanskje være enklere for andre som ikke har opplevd det slik å forstå litt bedre. Det gjør meg faktisk så glad innvendig at du har det bedre nå idag. Jeg kjenner deg jo ikke, men følger deg på twitter, tumblr og instagram, som jeg har gjort en stund. Derfor føler jeg jo at jeg vet litt om deg. Mener ikke dette for å være creepy altså! Håper ikke tilbakefallene blir for sterke for deg, fordi jeg syns det personlig er skikkelig tøft. Takk for at du delte noe så personlig og jeg håper at solstrålene forsetter å skinne for deg. Vær sterkere enn den tunge skyen.

Xx

Maria

17.09.2013 kl.12:53

i n g r i d: ååå, tusen takk!! Stå på kjære xx

Kari

17.09.2013 kl.13:00

Maria, jeg er så stolt over hva du har fått til. Jeg elsker deg, du er så bra alle måter og jeg er så glad for at jeg har blitt kjent med deg. Du har gjort at jeg enda mer tørr å være meg selv mer enn det jeg har gjort før. Hver gang jeg ser deg blir jeg så glad fordi du alltid er så glad. Jeg blir så glad av utstrålingen din og av deg. Har det alltid morsomt når jeg er med deg, og jeg gleder meg til enda flere slike øyeblikk videre. Stå på, Maria, du er så fantastisk❤

Maria

17.09.2013 kl.13:12

Kari: jeg elsker deg så masse xxx

Carina

17.09.2013 kl.13:15

FOR et innlegg! Fy søren du er sterk :-)

17.09.2013 kl.13:17

<3 du er så fantastisk, vakre deg

Sigrunn

17.09.2013 kl.13:42

Sitter på skolen å leser dette med tårer i øynene . Du er fantastisk.

Silje Viktoria

17.09.2013 kl.14:08

så utrolig sterk du er Maria! historien din er så trist og jeg er stolt av deg, selv om jeg ikke kjenner deg, for at du har "brutt" fra det å ikke gidde å leve livet. bra du er på bedringens vei.

stor klem fra Silje

Ada

17.09.2013 kl.14:30

Du er sterk Maria! Virkelig et forbilde!

Idun

17.09.2013 kl.14:55

Du er flink til å skrive, du får det fram så utrolig så bra ! Du er virkelig et forbilde og kan ikke beskrive hvor mye respekt jeg har får deg!stå på du er best❤

ingrid

17.09.2013 kl.15:32

du er en inpirasjon til så mange! ser virkelig opp til deg, du er fantastisk

17.09.2013 kl.15:35

Ett ord: wow

Du er et fantastisk forbilde, det må du virkelig ta til deg.
Oi. Vet faen ikke hva jeg skal si engang, dette var utrolig sterkt og jeg gråt stort mens jeg leste dette.

Kan ikke få sagt hvor sterk jeg syns du er, at du har kommet deg gjennom alt dette og fortsatt jobber med det. Jeg så deg faktisk på Paramorekonserten på Sentrum Scene i juni, og må bare få si at jeg digga stilen din! Ser så opp til deg, du er et stort forbilde!

Johanne

17.09.2013 kl.15:55

Wow, du er så tøff som tør å dele din historie! Jeg tror nok den kan hjelpe veldig mange! Stå på videre, jeg håper, tror og vet at du kan bli helt frisk!!! Du er virkelig et forbilde!

Ada elvira

17.09.2013 kl.15:56

det værste og fineste jeg har lest på samme tid. jeg har slitt/sliter med mye av det samme som deg. tusen takk for at du er det fineste og sterkeste forbildet på denne jord. stå på maria, jeg har tro på deg <3

Vilde

17.09.2013 kl.15:57

Wow, du er helt fantstisk

Maria

17.09.2013 kl.16:01

Dette ble jeg utrolig rørt av! Du er utrolig sterk Maria, fortsett med det! <3

17.09.2013 kl.16:04

Sitter og gråter, har gåsehud og skjelver. Du er fantastisk sterk, er det mulig! Fortsett å stå på, jeg har troen på deg.

Sandra

17.09.2013 kl.16:19

jeg gråter. du er skikkelig sterk og utrolig tøff

17.09.2013 kl.16:20

<3

anus

17.09.2013 kl.16:25

Første avsnitt, linje 4: Stilt en del spørsmål*

Beklager, men det gjorde for vondt.

Maria

17.09.2013 kl.16:26

anus: åh herregud, takk for at du sa ifra, kan ikke fatte at jeg skrev spurt.

anus

17.09.2013 kl.16:45

Det går fint, bare ikke gjør det igjen.

Bettina

17.09.2013 kl.16:46

Du har alltid vært nydelig Maria. Skulle ønske jeg fortalte deg det like mange ganger som jeg tenkte det. Takk, for at du er et så bra forbilde.

anonym

17.09.2013 kl.16:50

sitter her med tårer i øynene etter å ha lest dette! du er utrolig sterk, og det oser stor respekt av det å komme seg gjennom noe slikt, og i tilegg hjelpe andre som er i samme situasjon! stå på videre, jeg heier på deg

Hanne

17.09.2013 kl.17:10

Herregud så fantastisk du er! At du har kommet så langt, gjør meg bare så glad! Og jeg får selv lyst til å forsette å prate med helsesøster og bli helt bra igjen. Og bloggen din er så inspirerende! :) jeg har ikke ord!

17.09.2013 kl.17:16

Tårene renner! Du beskriver hvordan jeg har hatt det og har det.. Du er et godt forbilde, Maria! Du aner ikke hva blogg innleggene dine har betydd for meg, de har faktisk hjulpet meg ut fra en del ting. Jeg har mange venner nå, men jeg er redd for å stole 100% på de, de vil ikke skjønne hvordan jeg har det og føler det.. Jeg føler at du gjør det! Har så stor respekt for deg, glad i deg Maria! Stay strong!

Martine

17.09.2013 kl.18:29

Stå på! dette klarer du! Du er et godt forbilde!! !<3 <3 tro på deg selv

Elisabeth

17.09.2013 kl.18:36

I love you so much mariamor❤ og jeg elsker også latteren din! Du må vite at du ofte lyser opp dagen min, fordi vi har det så morsomt sammen ❤ dette innlegget gjorde meg veldig glad :) fordi du virkelig har troen på at du klarer dette og at du vet at alle oss vennene dine som er rundt deg, elsker deg!!! Herlig deg <3<3 savnet deg veldig i fritimegjengen Idag forresten, vi hadde den leken! Haha

Astrid Johansen

17.09.2013 kl.18:43

Vil bare si at du er et fantastisk menneske, Maria. Dette innlegget fikk meg i tårer, og du skal vite at du har hjulpet meg utrolig mye. Stå på! Du har kommet så langt, vi klarer dette sammen!

Julie

17.09.2013 kl.18:49

Du er den sterkeste jeg vet om. Stå på. Du viser virkelig at man kan klare det uansett hvor mørkt det ser ut <3

Gina

17.09.2013 kl.19:19

Wow, du er sterk. Stå på! Dette innlegget traff meg midt i hjertet, og jeg klarer ikke skjønne hvor vondt du har hatt det. Stay strong, Maria.

<3

Maria

17.09.2013 kl.19:22

Elisabeth: ååå jeg er så glad i deg Elisabeth <3<3<3

Ane

17.09.2013 kl.19:47

Jeg har lest bloggen din en stund og setter kjempe stor pris på den. Du er utrolig sterk.

Hedda Bråtebæk

17.09.2013 kl.20:32

Å vennen! Du er så mye sterkere enn du tror og jeg er så urolig stolt av deg!

Du har kommet så langt og det går sjeldent en dag på skolen nå uten at vi ler.

Er ufattelig glad i deg, Maria<3

:)

17.09.2013 kl.20:47

Skulle ønske du jobbet i en type "kriselinje" som man kan ringe til (anonoymt). Jeg er nemlig ikke trygg på å fortelle om meg selv når noen kan finne ut hvem som skriver/prater.

Tuva

17.09.2013 kl.21:11

Stå på videre!

Emilia

17.09.2013 kl.22:51

Wow! Dette var virkelig nydelig og sterkt skrevet!

Malin Leistad

18.09.2013 kl.09:39

du er nydelig!

18.09.2013 kl.14:53

Du er så fantastisk sterk Maria <3

Du er forbilde til veldig mange, blant meg!

Jeg har slitt selv, jeg går til psykolog men er på bedringens vei jeg også. Jeg fant ut at livet er verdt og leve. Jeg fikk meg venner når jeg begynte på skolen igjen, de er de eneste som holder meg oppe. Jeg holdt nesten på og droppe ut, men så ble jeg kjent med de jeg er kjent med nå. Takket være deg og andre rundt meg er jeg her fortsatt. Tusen takk Maria!!

18.09.2013 kl.16:23

Så utrolig bra skrevet!♥

Du er sterk, du er vakker, stå på!

Mie

18.09.2013 kl.16:35

Du er så fantastisk, Maria, jeg har virkelig ikke ord.. Hjerteklem

maren

18.09.2013 kl.18:28

du er helt fantastisk Maria!

18.09.2013 kl.19:40

Wow, jeg har ikke ord. Fantastisk skrevet, veldig dypt og inspirasjonsfullt

Kathleen

18.09.2013 kl.20:11

Helt fantastisk at du kan inspirere og motivere så mange! Du har vært så utrolig sterk og modig!

18.09.2013 kl.21:03

WOW. Utrolig tøft av deg og skrive dette, så alle kan se det, det mp kreve utrolig mye mot! Jeg beundrer deg! STÅ PÅ JENTA MI! Du gir meg stor insprasjon.

Christina

18.09.2013 kl.22:00

For en utrolig sterk historie. Så FLINK du er som har klart å snu innstillingen din. Min beste venninne sliter selv med angst, depresjoner og dårlig selvbilde. Dette gav meg en utrolig motivasjon til å fortsette å stille opp for henne i vanskelige tider. Jeg heier på deg, og på dere!

Fride

18.09.2013 kl.22:35

Så utrolig sterk du er! Og du har forresten er utrolig fin blogg <3

Julie

19.09.2013 kl.00:09

Må bare si at jeg er så glad for at du trives på KG! Jeg hadde selv ingen venner på både barne og ungdomsskolen, men da jeg startet på KG på videregående blomstret jeg skikkelig! Jeg gikk ut derifra for et par år siden, men sitter igjen med mange gode minner og mange gode venner. Virkelig det beste valget av skole jeg kunne tatt

Katrine

19.09.2013 kl.19:14

Så fantastisk skrevet! Jeg har selv slitt med sosial angst og depresjon i 3 år etter å ha blitt mobbet mye på ungdomskolen, men jeg har faktisk klart å blitt helt frisk og har vært frisk i over 2 år nå. Så mye av det du skriver her kjenner meg ganske godt selv igjen med og jeg har hatt mange av de samme følelsene og vet hvor hardt og vanskelig det er. Jeg får en så god følelse inni meg når jeg leser at du er på bedringens vei og at du presser deg selv til ting du ikke vil! Det er kjempe godt å høre. Jeg ble selv frisk av å presse meg selv og jobbe mye med tankene mine, med hjelp av psykolog og antidepressiva.

Du virker som en utrolig sterk jente og jeg vet selv at det er vanskelig og tøft å dele noe så privat på bloggen sin. Jeg syns du er modig! Jeg VET at en dag så SKAL du bli helt frisk! Du aner ikke hvor deilig det er å gå ut av det bygget psykologen jobber i for aller siste gang og tenke at nå er du virkelig frisk. Du klarer dette!! Det vet jeg at du kan! Lykke til videre med alt <3

Jonas

19.09.2013 kl.19:25

ok wow at du tør, jeg hadde aldri klart å si at ungdomsskolen var et helvette med tanke på at dem fra ungdomsskolen hadde fått vite det. Bare tanken av det får meg til å sitte igjen med en uggen følelse i kroppen. Vet ikke om jeg vil kalle deg modig eller dumdristig, men tøff er du i alle fall. Ønsker deg alt vel, da.

Stine

20.09.2013 kl.13:18

Ble virkelig inspirert og rørt av dette innlegget. Du er et så fantastisk menneske at jeg får ikke satt ordentlig ord på det. Stå på videre!

Bethina

20.09.2013 kl.21:05

Herregud tårene renner! Du er en stor inspirasjon Maria!

Hanne Celin

22.09.2013 kl.00:39

Jeg VET du er verdens sterkeste jente, og jeg VET at du kommer til å klare dette.

Du er noe av det vakreste jeg har sett, og klarer ikke å se for meg at noe så nydelig ikke har det bra.

DU KLARER DETTE, MARIA! JEG HEIER PÅ DEG. <3

Andrine

24.09.2013 kl.20:17

du er så utrolig sterk!! ikke gi opp, du klarer dette <3

Charlotte

02.10.2013 kl.23:43

Maria, jeg har bare lyst til å gi deg en stor og god klem akkurat nå. Du fortalte meg jo noe av dette da vi var på Sjoa-tur, men ikke alt. Du er sterk, vær stolt av deg selv!

11.10.2013 kl.01:52

Hei !

Jeg så først undertøybilde som ble reetweeta rundt av deg på twitter, og satan for en kropp. Snoka litt runt på Ask'en din , og i tillegg fant jeg bloggen din der leste jeg "min Historie". Vil bare si at du ikke må bli deppa for de som kaller deg for tjukk. Du har sannsynligvis den beste kroppen jeg har sett. De formene du har må du ta vare på!

Mvh. en rørt gutt

24.10.2013 kl.18:41

wow, jeg kjenner meg igjen så utrolig godt. du er utrolig sterk og jeg har enorm respekt for deg!

medium

29.10.2013 kl.22:03

Wow.. Du har vært igjennom mye fælt, dette var vondt å lese. Jeg sender deg de beste tanker, og håper det fortsetter å gå bedringens vei! Grunnen for at jenter ute-stenger er ganske enkel; og i ditt tilfellet virket det som de var sjalu på ditt utseendet, og ikke minst kropp. Det beste du kan gjøre er å ignorere det og heve hodet.

Ane Fagertun

14.11.2013 kl.22:35

<3 <3 <3

Ulrik

17.02.2014 kl.23:02

Jeg er gutt og ble mobbet fra 5 - 10,

og denne historien får meg til å tenke hvor godt jeg har det nå.

Takk for en fin historie.

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

17, Asker

instagram: krystallisert twitter: krystallisert snapchat: krystall1sert KONTAKT: krystallisertblogg@hotmail.com

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits