hva er det du har på armen?

Jeg visste ikke om jeg skulle skrive dette innlegget eller ikke, visste ikke om jeg kom til å klare å snakke ordentlig om dette, men jeg føler jeg kan, litt i allefall. Jeg vil skrive dette innlegget. 

(bilder kan virke støtende/triggende)

Når man hører ordet selvskading, vil kanskje de fleste umiddelbart tenke på kutt i huden, blod som pipler ut, synlige arr. Det er ikke så rart, ettersom det er det det oftest blir omtalt som, men selvskading er mer enn det vet dere? Når du konstant ser ned på deg selv, sier stygge ting til deg selv, hater speilbildet, det er skader også deg selv. Du skader ditt indre, du skader selvbildet, så jeg kan vel si at jeg har slitt med diverse typer selvskading. 

Det er alt for mange som kobler selvskading sammen med selvmordsforsøk, noe som er så utrolig provoserende. Hvis man hadde villet drepe seg selv, hadde man gjort det, ikke bare lagd sår på seg selv. Selvskading er mer for å holde seg i live enn for å ende livet. Selvskading kommer ofte sammen med en lidelse, hos meg begynte selvskading da jeg fikk depresjon.

Depresjonen min var så sterk at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av alle de negative følelsene mine, jeg visste ikke hvordan jeg skulle få dem ut, det var som om det var noe inne i meg som kjempet for å komme opp til overflaten uten noen vei ut, det var da det begynte. Følelsene klarte å slippe taket sammen med blodet. En fysisk smerte er mye enklere å fokusere på enn en psykisk. Den fysiske smerten kan man se, man kan kontrollere den, man påfører den selv. Det er du som holder kniven, det er du som lager sårene, det er ditt blod som forlater kroppen. Du vil ikke dø, du vil holde deg i live.

Dette bildet er mitt. Jeg hadde bestemt meg for å ikke bruke noen egne bilder, men dere må vite at det er personlig. Føler jeg i allefall. Om dere vil kalle meg oppmerksomhetssyk på grunn av det, kjør på.

"The words I can't speak". Sånn føles det. Å sette ord på følelser er utrolig vanskelig. "Lei meg" var ikke i nærheten av nok. "Deprimert" var litt nærmere, men det var ikke nok det heller. Jeg visste ikke og vet fremdeles ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det mørket som er inne i meg på de verste dagene. Det var liksom så mye enklere å bare skade meg selv litt for å slippe det løs, istedenfor å sitte flere timer sammen med noen jeg følte egentlig ikke brydde seg om hvordan jeg hadde det uten å klare å få ut de samme følelsene som vet selvskading. Tenk så enkelt det hadde vært, da. Hvis man bare kunne dra ut alle følelsene sine og sette dem inn i et annet menneske når de spurte om hvordan det var man følte seg, hva det var som gjorde deg så deprimert. Sånn er det ikke, så det ble som dette.

Etterhvert ble det en vanesak. Jeg fikk dårlig samvittighet hvis jeg ikke skadet meg selv. Å se arrene på armen blekne var både noe av det beste og noe av det verste. Det ble en tvangstanke. Jeg kunne gå en hel skoledag og bare tenke "når jeg kommer hjem må jeg skade meg selv". Jeg prøvde desperat å skjule det, men en liten del av meg ønsket alltid at noen skulle legge merke til det og faktisk bry seg. Etterhvert ble det for vanskelig å skjule det, det var alt for varmt å gå med lange gensere da sommeren kom, og folk begynte å legge merke til det. Jeg kunne se blikkene rettet mot armene og lårene mine, men ingen sa noe. Alle bare stirret på meg, som om jeg var et misfoster. De sjeldne gangene noen faktisk sa noe, var det ting som "oj, hva er det som har skjedd?". Nei, hva tror du har skjedd din lille dritt? Hvor i helvete kan 100 vertikale kutt komme fra? En katt som er ekstremt opptatt av orden når den klorer?=)

Dette er til dere som ikke har slitt med selvskading og ikke kan noe særlig om det: ALDRI spør høyt om hva som har skjedd midt i en folkemengde. Hvis dere virkelig bryr dere, ta personen til side og spør på en ordentlig måte. Det finnes ingenting som er verre enn å få all oppmerksomhet i et rom rettet mot deg på den måten. Det føles som om noen ser rett inn i depresjonen din og roper ut til alle i rommet at du er syk og at det er noe galt med deg. For min del, er det helt greit å spørre. Jeg har jo tatt det valget jeg har tatt, å være åpen om alle disse greiene, men det betyr ikke at jeg synes det er greit å bli spurt på den måten jeg heller. Jeg forteller deg gjerne om det hvis du virkelig bryr deg og tar det på tomannshold, det tror jeg alle hadde gjort. Vi trenger jo hjelp, det er ikke bra å skade seg selv, men det er først og fremst oss selv som må klare å slutte med det på egenhånd, men det gjør ikke noe med litt hjelp og støtte på veien.




Det er som med alt annet, man kan ikke bare tvinge seg selv til å plutselig slutte, det må gå gradvis nedover. Sjansen for at det kommer tilbake når man slutter brått er så utrolig mye større enn hvis man gradvis kutter ned selvskadingen helt til man ikke føler at man trenger det lengre. Jeg har ikke klart å slutte enda, men jeg er alikevel utrolig stolt og fornøyd med min fremgang. Når jeg ser tilbake på den tiden bildene i dette innlegget ble tatt, da jeg skadet meg selv hver eneste dag, kanskje flere ganger om dagen, skjønner jeg hvor langt jeg faktisk har kommet. Det har tatt lang tid, og jeg har fremdeles et stykke igjen på veien til jeg kan kalle meg selv skadefri, men det går riktig vei og mer enn det kommer jeg aldri til å forlange av meg selv før jeg vet at jeg er klar. 

Til slutt vil jeg bare si; ikke vær flaue over arrene deres. Det er en historie bak dem, og dere var sterke, dere valgte å kjempe videre istedenfor å avslutte livet. Ikke se tilbake på arrene om flere år og vær sinte på dere selv for at de kommer til å være der for alltid, vær stolte over at dere kom dere gjennom det. Og til dere som fremdeles sliter med det, dere kommer til å klare å slutte på samme måte som jeg kommer til å klare det. Ikke gi opp, fortsett å kjempe. Dere fortjener ikke å ha det så vondt, og en dag kommer dere til å innse det selv. Få hjelp, snakk med folk, oppsøk psykolog. Det hjelper, jeg lover.



Vær sterke. Jeg er stolt av dere, uansett hvor små skrittene deres fremover er.

Stor varmeklem fra Maria x

 

 

98 kommentarer

Maya

18.08.2013 kl.13:46

Jeg er stolt av deg

18.08.2013 kl.13:48

Utrolig bra skrevet! Har så mye respekt for deg, du er fantastisk <3

Elisabeth

18.08.2013 kl.13:50

Tusen takk for at du valgte å stå frem med dette og i det hele tatt skrive det. Betyr uendelig mye for meg, og garantert mange, mange andre.

<3

Lise

18.08.2013 kl.13:52

Utrolig bra skrevet!

Dina

18.08.2013 kl.13:52

Wow. Kjempe bra skrevet!

Ingrid Solbakken

18.08.2013 kl.13:52

Dette var fantastisk å lese! På en eller annen måte klarer du å si det jeg har holdt for meg selv i så mange år. Tusen takk for at du skrev dette innlegget, virkelig, tusen hjertelig takk <3

:)

18.08.2013 kl.13:52

Du er så vakker. Stå på

18.08.2013 kl.13:54

Du er så fin Maria og det her var veldig fint og bra skrevet

Ulrikke

18.08.2013 kl.13:54

Du er sterk, stå på videre fine deg

Charlotte

18.08.2013 kl.13:58

Du er tøff som skriver dette, som velger å blottlegge en del av deg selv for å hjelpe andre og gi dem håp. All respekt til deg. Stå på!!!

18.08.2013 kl.13:58

Kjempefint innlegg! Har mye respekt for at du deler dette, det viser hvor sterk du er! Stå på, Maria, du er et fint menneske.

18.08.2013 kl.14:00

Jeg trengte dette innlegget. Du inspirerer Maria.

18.08.2013 kl.14:00

Utrolig bra Maria. Du er virkelig et forbilde for mange

Maria

18.08.2013 kl.14:00

Anonym: tusen takk <3

18.08.2013 kl.14:01

Stolt av deg, kjære Maria

Maria

18.08.2013 kl.14:01

Ingrid Solbakken: bare hyggelig, der er så fint å kunne hjelpe! xx

H

18.08.2013 kl.14:01

Tusen takk for at du skrev innlegget, det betyr mye for meg.

Stine

18.08.2013 kl.14:01

Håper flere forstår bedre etter å ha lest dette, for det var virkelig bra forklart og skrevet! Stå på videre med fremgangen din. Du er unik!

Maria

18.08.2013 kl.14:02

Stine: det håper jeg også, tusen takk!

Erle

18.08.2013 kl.14:04

Du er utrolig flink å skrive, og å formulere deg rett!

stå på og vis fremgang, du er helt fantastisk!

18.08.2013 kl.14:05

Maria du må være en av de sterkeste og fineste personene jeg vet om. Jeg sliter med noe av det samme som deg, men allikevel kan jeg ikke sette meg inn i din situasjon når jeg ikke er deg. Du må bare prøve å holde deg så sterk som mulig, og vite at hvertfall bloggleserne dine bryr seg utrolig mye om deg og vil at du skal ha det godt!

<3

Maria

18.08.2013 kl.14:06

Anonym: tusen, tusen takk kjære deg <3

Andrine

18.08.2013 kl.14:06

Åååå så sykt bra skrevet!! Du er sterk!

Marie

18.08.2013 kl.14:18

Må virkelig takke deg for å skrive dette. Jeg driver med selvskading selv, og dette hjalp meg veldig. Stay strong <3

ovidiaa

18.08.2013 kl.14:23

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at jeg elsker deg. Rett og slett.

Amalie G

18.08.2013 kl.14:24

Men problemet er.. Jeg tør ikke skaffe hjelp..

Maria

18.08.2013 kl.14:27

Amalie G: det kan virke skummelt, men det er virkelig verdt det, ta en sjanse kjære deg

Maria

18.08.2013 kl.14:30

ovidiaa: <3<3

18.08.2013 kl.14:37

Jeg tenkte bare å kommentere den andre siden av saken. "Hva er det du har du på armene?" "Hva har skjedd?" - selvfølgelig, det er noen som sier det "med vilje", andre uten å tenke seg om først. Men, nå snakker jeg hvertfall for meg selv, og første gangen jeg sa "Hva har skjedd?!" var til venninna mi. Vi skulle bade og jeg så bare masse, masse kutt og arr på lårene hennes og jeg skjønte ingenting! Jeg hadde ikke peiling på selvskading! Det er ikke alltid like lett å vite "hva som er selvskading". Det jeg så for meg som selvskading på dette tidspunktet var et, to kanskje tre kutt på håndleddet? Ikke hundrevis på lårene. Så jeg forstod ikke hva det kunne være. Jeg visste heller ikke at venninnen min hadde det så vondt, og da stakk det veldig i hjertet, når det gikk opp for meg hva det kunne være. Hun har heller aldri villet snakke om problemene sine, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det eneste jeg ønsket med dette var å si at det er veldig lite informasjon om hva selvskading er, og hvordan det ser ut, med mindre man søker etter bilder, eller driver på med det selv :) Elsker bloggen din, og synes det du gjør er veldig viktig og betydningsfullt!

18.08.2013 kl.14:38

wow

18.08.2013 kl.14:40

Jeg har to arr, og etter de to arrene bestemte jeg meg for å ikke lage flere arr, fordi alle fortalte meg at det var så lett å bli avhengig av arrene. Jeg sluttet, det gikk bedre med meg mentalt, men når arrene ble borte fikk jeg panikk. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må ha de to arrene på meg, men de er en del av meg. De er stygge og avslørende, men de hjalp meg gjennom en tung periode. Jeg tror jeg kommer til å lage de på nytt neste gang de blekner, ikke fordi jeg vil skade meg selv lenger, men fordi jeg føler at jeg må ha de to arrene. Jeg forstår ikke meg selv.

Maria

18.08.2013 kl.14:41

Anonym: takk for innspill, jeg vet jo ikke hvordan det er å se det fra den andre siden!

Lise Tyldum

18.08.2013 kl.14:43

Maria Kristine "Krystallisert" Bergem, dette må være noe av det beste jeg har lest noengang! Jeg vet hvordan det føles, å skade seg, mentalt og fysisk, og å bli spurt høyt i en folkemengde. Det er ikke godt i det hele tatt, og jeg klarer såvidt å snakke om det. Men at du har styrken til å skrive om det så flere tusen kanj se det, det er rett og slett beundringsverdig! Du har all grunn til å være stolt av deg selv, tusentusenTUSEN takk for dette! <3 det betyr mye, du er virkelig en person man kan se opp til! Håper du har en fin dag og tar alt det gode skrytet til deg :-)

18.08.2013 kl.14:44

jeg har kuttet 3 ganger bare det siste døgnet. av og til er det meningsløst å få høre at man bare må "være sterk", særlig når jeg er en veldig svak person. Jeg kjenner deg ikke, men jeg er stolt av deg

Caroline

18.08.2013 kl.14:45

Du er så sterk, Maria! Du fortjener alt godt. Stay strong, fineste deg! ♥

Maria

18.08.2013 kl.14:45

Lise Tyldum: tusen, tusen takk!! Håper du har fin dag selv! <3

...

18.08.2013 kl.14:47

utrolig bra skrevet maria, håper du skjønner at du er et forbilde for så mange (inkluderg meg) og det du gjør er fantastisk! en dag står du der uten beskymringer og stygge tanker! det er jeg sikker på ♥ og det fortjener du.

Julie

18.08.2013 kl.14:49

Du skriver så bra! Du er sterk, du kommer deg gjennom det <3

Maria

18.08.2013 kl.14:49

...: tusen takk kjære deg <3

H

18.08.2013 kl.14:50

For et fantastisk innlegg, du skriver det så bra! Leste den kommentaren om å se det på den andre siden og det er vanskelig det og, man vet ikke hva man skal si og man blir lei seg. Jeg skjønte meg aldri helt på hvorfor folk kuttet seg før, men så begynte jeg med det selv og skjønte mer da. Jeg klarte og slutte med kuttingen etter en stund med å gjøre det, og det er så godt og ha klart det.

Anne

18.08.2013 kl.14:51

Wow, dette står det respekt av!

Maria

18.08.2013 kl.14:52

H: så utrolig fint at du har klart å slutte!

Embla Marie

18.08.2013 kl.14:53

Dette er utrolig bra. Takk for at du skrev dette. Og takk for at du sier ifra/ forklarer til de som er utenforstående. Å få spørsmålet om hva som har skjedd, og å måtte skylde på katten... og at noen i det hele tatt tror en når man gjør det, er noe som har plaget meg mye. Takk for at du ordlegger det så mange føler, og mest av alt for at du er en inspirasjon🌸

Emma

18.08.2013 kl.14:54

Maria, jeg kjenner deg ikke, men fra mitt synspunkt virker du utrolig sterk! Jeg håper du blir frisk snart! Og jeg tror du klarer det ! Selv om du ikke vet hvem jeg er så er jeg utrolig stolt over at du har klart å komt så langt !

Lykke til!

Synne

18.08.2013 kl.14:55

Så utrolig bra skrevet, stor respekt! Stå på, Maria

Maria

18.08.2013 kl.14:55

Embla Marie: <3<3

Maria

18.08.2013 kl.14:56

Emma: tusen takk!!<3

18.08.2013 kl.14:58

<3 Det er så utrolig bra skrevet av deg! Du er så ufattelig sterk.

Kan jeg spørre deg hva den tattoveringen betyr? Siden jeg har sett flere beskjente tegne det "symbolet" på håndleddet...

Sunniva

18.08.2013 kl.15:07

Du må være en av de sterkeste personene jeg vet om, det står stor respekt for at du er så åpen om det og faktisk ikke skammer deg over arrene dine. Jeg vet selv hvordan det er, jeg har slitt med selvskading i 3 år nå, heldigvis så kutter jeg meg ikke så mye nå som jeg gjorde før, men som deg så har jeg nok en lang vei å gå før jeg er helt skadefri. For meg så er det akkurat som en stor klump inne i kroppen min som bare drar meg ned og for at jeg skal klare å kontrollere den "klumpen"/smerten på innsiden så må jeg kutte meg. Fysisk smerte er noe man kan kontrollere, ikke psykisk. Også vil jeg bare si at du må fortsette med å være så sterk som du er, du klarer det hvis du virkelig vil og går inn for det<3 (Og hvis du noen gang får stygge kommentarer så må du bare heve deg over det, de vil se at du blir såret, så bare vis dem at du er mye bedre enn dem og ikke bry deg om det)

Helene

18.08.2013 kl.15:07

Du må vite at du ikke er den eneste. Sliter selv med selvskading, bare på en annen måte. Jeg kaster opp. Enig med deg, handler ikke om det fysiske man gjør, men alle følelsene bak. Kaster opp for å sette tankene over på noe annet og mye fordi jeg føler meg ekstremt tjukk til tider. Og ærlig litt for å få mine nærmeste venners oppmerksomhet. Men de brydde seg ikke stort, sa bare "slutt med det". Håper alt går over og livet blir bra som før. Bra å vite at vi aldri er alene om slike problemer.

18.08.2013 kl.15:08

Takk for at du har klart å sette ord på det jeg føler! Du er god og sterk!

Maria

18.08.2013 kl.15:11

Sunniva: tusen takk kjære deg!! Lykke til videre<3

Christine

18.08.2013 kl.15:16

Så sterkt, sårt, men helt fantastisk! Kjenner at tårene vil ut! Maria, du kjenne mæ kanskje ikke, men i mine øya e du ei herlig jenta og et forbilde, føle all min respekt går til dæ.. Et bilde sier mer enn tusen ord, den setninga gir virkelig mening her! <3

Maria

18.08.2013 kl.15:24

Christine: tusen takk <3

Leander

18.08.2013 kl.15:35

Jeg har ikke drevet med selvskading så veldig lenge, men jeg får dårlig samvittighet samtidig som jeg må gjøre det. Depresjoner har ikke slått over meg så veldig mye enda, den kommer i perioder men er ikke så kraftig. Det går mest på tvangstanker som forteller meg at jeg må gjøre det. Så blir jeg usikker, så føler jeg at jeg må fortsette. Jeg liker det ikke, men jeg klarer ikke å stoppe, håper bare det ikke blir værre.

Du er et sterkt menneske som har klart deg gjennom alt dette og håper det vil bli enda bedre etter hvert!

Celina

18.08.2013 kl.15:54

Vær sterk Maria! Du er utrolig tøff som har skrevet dette innlegget. Du er et stort forbilde for mange! Også en stor hjelper for de som driver med selvskading! Jeg vet at du en dag er den sterke jenta som greier seg strålende uten å drive med selvskading! Lykke til videre Maria, vær sterk'!

Astrid Johansen

18.08.2013 kl.16:21

Har ikke ord. Du er vakker, Maria. Stå på!

18.08.2013 kl.17:09

jeg vet akkurat hvordan du har det... slitt med selvskading i flere år. utrolig bra skrevet, brakte mange tårer frem.

Amalie

18.08.2013 kl.18:06

<3 <3 <3

Mari

18.08.2013 kl.18:55

Du er virkelig en av de sterkeste personene jeg vet om, måten du klarer å fortelle om dette til andre, at du prøver å komme deg videre, og at du fortsatt er her sammen med oss. Har selv drevet med selvskading i to år, og har enda ikke sluttet helt, men jeg prøver, og ting har forbedret seg litt i det siste.

Selv om jeg ikke kjenner deg i virkeligheten, vet jeg at du er et fantastisk menneske, og fortjener å være lykkelig. Vær sterk, Maria <3 Du kan klare dette!

Maria

18.08.2013 kl.19:10

Mari: tusen takk, du kan klare det selv!!<3

Siw

18.08.2013 kl.19:12

Jeg er mamma - min datter skader seg. Det er det vanskeligste jeg/vi noensinne har vært oppe i. Det verste er selvsagt at min datter har det så grusomt vondt. Som mor er instinktet at du vil gjøre ALT for å hjelpe. Men hun vil ikke ha min hjelp. Jeg aksepterer det, men jeg er jo redd for at hun da skal tro at jeg ikke bryr meg. Men det gjør jeg jo. Jeg får ikke sove. Jeg puster lettet ut når jeg hører at hun er våken. Jeg er redd for å gå fra henne. Er redd for å komme hjem for sent hvus hun ved et uhell kutter for dypt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å jobbe igjen - hvordan jeg skal konsentrere meg om arbeidoppgaver, når alt jeg tenker på er henne. Selvskading rammer hele familien. Og det rammer vennene. Hvordan kan en mamma hjelpe sitt barn best i en slik situasjon? Hvordan unngå at hele livet rundt den som skader ramler sammen? Når den som selvskader skyver forelder bort når man vil gi en liten klem, betyr det at en skal slutte med det? Eller er det viktig å gi den klemmen uansett?

Siri

18.08.2013 kl.19:18

Jeg sliter selv med en type selvskaping, ikke kutting men er litt redd for at jeg skal begynne. Jeg sliter med selvtillit, og da mener jeg veldig. Folk legger kanskje ikke merke til det, men det gjør virkelig jeg. Jeg får høre av andre at jeg er oppmerksomhetsyk, men jeg driter i det, selv om jeg tar det til meg. Jeg husker aldri de fine ordene folk sier til meg, kun de negative. Hver eneste gang jeg ser meg i speilet tenker jeg kun negative tanker om meg selv, alt fra at jeg er stygg og at alle er bedre enn meg til at jeg ikke passer inn i verden pga utseende mitt. Folk tror kanskje at jeg er fornøyd med meg selv, men det er jeg langt ifra. Er sykt sjalu på de som er fornøyde med seg selv. Jeg vil virkelig takke deg for at du skrev dette innlegget, jeg støtter deg for fult! Du er en inspirasjon for meg Maria! Jeg vet at du klarer det, du er en fantastisk person! Mange klemmer fra meg! Stå på!!<3

Karen

18.08.2013 kl.19:25

Du fikk sagt det. Skulle ønske alle kunne lese dette, for det er så få som forstår. Takk <3

Maria

18.08.2013 kl.19:29

Siw: jeg leste dette høyt for min egen mor, som sa hun kjente seg igjen i mye av det du skrev. Mine foreldre ble veldig redde da de fant ut at jeg skadet meg selv, men så forklarte jeg dem hvorfor og at jeg hadde kontroll, og det roet dem litt ned. Som datter kjenner jeg meg igjen i din datters situasjon, man vil helst ikke være til bry for foreldrene sine. Det du kan gjøre best hvis din datter er lik meg, er å gjøre datteren din sikker på at hun kan snakke til deg når hun vil, men ikke mase for mye. Jeg vet ikke om din datter går til psykolog, men jeg vil virkelig anbefale det. Det har hjulpet meg mye å snakke med noen uten relasjoner til meg. Hvis det er noe mer kan du kontakte meg på krystallisertblogg@hotmail.com

Ida

18.08.2013 kl.19:33

Utrolig rørende å lese, stå på videre Maria!

18.08.2013 kl.19:51

Wow, jeg er sikker på at du hjelper mange med dette. Fortsett å være fantastisk.

Siw

18.08.2013 kl.20:23

Takk, jeg skriver kanskje til deg på e-post! Hun går til psykolog heldigvis. Og hun vet at jeg er her når og om hun ønsker å prate. Jeg maser ikke, men jeg tror hun oppfatter ethvert forsøk på dagligdags prat som mas.

Vel - jeg synes det er flott med jenter som deg som prater om temaet. Etter at jeg fikk vite om min datters selvskading, har jeg vel lest det jeg kan finne på nett i forsøk på å forstå henne best mulig, og i forsøk på å finne ut hva jeg kan gjøre for å være en best mulig mor oppi dette. For det er ikke lett! Alle foreldres utfordringer er det skrevet mye om. Men hvordan være forelder når barnet ditt skader seg, det må man bare lære seg selv. Det er så vondt at jeg finner ikke ord. Så jeg har en bønn til dere som selvskader: selv om det er vanskelig å snakke med foreldre om dette, så prøv iallfall. Jo mer dine foreldre vet, jo bedre kan de hjelpe og legge til rette. Og ikke minst vil de bedre kunne forstå - noe som også er helt sentralt!

ALDRI gi opp! Husk at DU er helt unik - du er fantastisk!

Aina M

18.08.2013 kl.21:02

Åh, du er så herlig! Jeg har fulgt bloggen din en stund, og du er så flink til å skrive og sette ord på tanker og følelser.. Jeg skulle ønske jeg var like åpen som deg, for jeg er ikke frisk jeg heller - langt i fra. Jeg sliter med angst og depresjoner, i en såpass stor grad at det har tatt over hverdagen, og det er helt jævlig. Alt føles som en jævla kamp, og hver dag er en utfordring. Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal gjøre av meg, jeg føler meg så maktesløs, og føler ikke at noen forstår eller at jeg har noen å prate med..

Du viser at jeg ikke er alene! Stå på :)

Maria

18.08.2013 kl.21:17

Aina M: <3<3<3<3

Meg

18.08.2013 kl.21:19

Så fantastisk skrevet

C.

18.08.2013 kl.22:03

Er så ufattelig stolt av at du klarer å fortelle historien din etter alt du har vært i gjennom! Det er så mange som sliter der ute som føler seg så alene, inkludert meg selv, og jeg følte at du er den første som kjenner igjen de samme følelsene! Skulle ønske du slapp å ha det sånn som dette, for jeg mener oppriktig at du ikke fortjener dette. Ikke at noen fortjener å ha det vondt egentlig..

Håper ting ordner seg for deg, Maria! Og husk at du ikke er alene, du har mange som er glade i deg! Stå på, du er sterk :)

Maria

18.08.2013 kl.22:07

C.: tusen takk, fine deg!

18.08.2013 kl.22:09

<3

Dduckface

18.08.2013 kl.22:18

Du er så flink til å skrive, du setter liksom så godt ord på ting. Jeg går en hel sommer i bukse og genser fordi jeg er så sykt redd for og bli dømt. Jeg tør ikke engang å prate med min aller beste venninne om probleme mine, men bare vit det at bloggen din hjelper meg helt sinnsykt. Jeg føler at jeg hvertfall ikke er alene.

Jeg er her for deg Maria, du er et fantastisk menneske.

Maria

18.08.2013 kl.22:18

Dduckface: ILU

hei

18.08.2013 kl.22:51

jeg drev med selvskading før, og slutta brått, men for litt siden følte jeg trangen til og ta opp kniven å begynne igjen.men så begynte jeg og si til meg selv at jeg ikke skulle og jeg begynte å lese bloggen din, og den hjalp faktisk, men jeg vet ikke om jeg er sterk nok til og si imot hvis den trangen kommer igjen.

jeg håper du blir frisk å at alt går bra! stå på så kommer nok dagen der du kan stå opp om morgenen og ikke skader deg selv lengre :)

Erina Pettersen

18.08.2013 kl.23:02

Dette innlegget var utrolig! helt utrolig hvordan du klarer å skrive om slike ting,er stolt av deg selvom jeg ikke kjenner deg! Håper du blir frisk og at alt ordner seg for deg,stå på!

Jeg elsker ALLE innleggene dine fordi du klarer å sette ord på ting på en utrolig måte,og det er inspirerende å lese alt du skriver!<3

Agnes

18.08.2013 kl.23:14

<3<3

Maria

18.08.2013 kl.23:28

Erina Pettersen: åh, hjertelig takk xx

Mie

18.08.2013 kl.23:35

Kjære, gode du, tusen takk for at du tok motet til deg å skrive dette innlegget. I dag er jeg 179 dager skadefri, og til tross for at hver dag er en kamp i seg selv, så er det noe i meg som er sterkt nok til å finne andre metoder selv i situasjoner der jeg tidligere ville tydd til å skade meg selv med en gang. Selv i de mørkeste tomrommene så finnes det utrolig nok håp, og jeg håper at jeg klarer mange hundre dager til - så mange hundre dager at jeg til slutt ikke tenker at selvskading kan være en metode å takle noe på i det hele tatt.

Takk for at du sprer håp, Maria; takk for at du er åpen om temaer - om realiteten - som andre skjuler og legger tabu over. Sender over mange hjerteklemmer og ønsker deg alt godt videre - jeg heier på deg!

Maria

18.08.2013 kl.23:44

Mie: wow, gratulerer!! Tusen takk <3

19.08.2013 kl.00:54

Sweet innlegg.

linn

19.08.2013 kl.01:07

Tok en stund før jeg bestemte meg for å lese dette, men ser nå at det var utrolig verdt det. Du skriver så bra, vil bare skrive ut dette og vise det til alle som ikke har peiling. Selv er jeg veldig nærme 200 dager skadefri og ganske stolt av meg selv. Håper du også klarer det, veldig, veldig snart ♡

K

19.08.2013 kl.01:30

Jeg skulle bare ønske at vi kunne snakket litt sammen eller noe. Jeg har virkelig ikke lyst å dele noe her... Men det er utrolig flott skrevet, og jeg er stolt av deg.

Kristoffer

19.08.2013 kl.03:11

Gjennom det siste halvåret har jeg slitt med selvskading, depresjoner og dårlig selvbilde. Jeg prøver hardt å komme meg vekk fra det på en eller annen måte.

Jeg har håpet med meg om å bli frisk av å vite hvordan du har klart det og hvordan det går med deg. Når jeg ser du klarer det, så vet jeg at jeg også kan!

Markjordbær

19.08.2013 kl.14:41

Tusen takk. Tusen takk for at du klarer å sette ord på noe jeg ikke klarer. Jeg har selv slitt med alvorlig anoreksi, og depresjon og selvskading var noe som fulgte med. Jeg er frisk. Jeg klarte det. Og jeg vet at du også klarer det. Jeg vet at dere klarer det. Det du skriver gjør meg rørt og emosjonell, og du er helt fantistiask.

Elin

19.08.2013 kl.15:24

Jeg håper virkelig du blir frisk en dag. Du er så fantastisk. Jeg er sikker på at du hjelper mange andre med bloggen din (du har i alle fall hjulpet meg en del), men jeg håper snart at du hjelper deg selv nok til å bli frisk. Ingen fortjener å gå igjennom den smerten du føler, og jeg HÅPER SÅ INDERLIG at du blir bra. Jeg kjenner at selv om jeg ikke kjenner deg personlig, bryr jeg meg så mye om deg og blir så utrolig stolt av fremgangen din. Fortsett sånn! <3

19.08.2013 kl.21:40

jeg gråter på grunn av deg! så utrolig nydelig skrevet, maria<3

19.08.2013 kl.22:21

Du sa nettop alt det jeg har på hjertet. Folk er alltid sånn; "har du kutta deg?" Nei hva faen tror du katten kjeda seg bare-.- det verste er at de ikke bryr seg egentlig, de står jo bare å baksnakker deg og utestenger deg men når deg kommer til kuttinga så later de aom om de bryr seg men egentlig synes de bare synd på deg. Og det er stor forskjell

20.08.2013 kl.17:46

skulle ønske jeg var like modig som deg

c

20.08.2013 kl.20:08

Dette innlegget er så bra skrevet, du er så flink, Maria! Jeg har holdt meg 71 dager skadefri nå, noe jeg er utrolig stolt av, men jeg slutta den dagen jeg fortalte familien min om det, så hver gang jeg får ordentlig skadetrang og kanskje tar opp bladene tenker jeg på familien min og at jeg må være sterk for deres, og min egen skyld. Jeg håper du også blir skadefri, stå på, du er fantastisk <3

Maria

20.08.2013 kl.20:09

c: ååå, jeg er så stolt!!!

Erika

20.08.2013 kl.20:15

Har tårer i øynene nå, dette er helt fantastisk skrevet.

Tror dette innlegget vil hjelpe stort på de som fortsatt sliter med dette. Du er utrolig, stå på!

Cecilie

22.08.2013 kl.00:07

det er så vanskelig, hver dag er en kamp. selv skadefri i 2 mnd nå, men det er ikke lett. Dette ga inspirasjon til å fortsette på den harde men riktige veien. Det er ingen løsning, uansett hvor mye bedre det føles.. Tusen takk, du er ufattelig sterk som er så åpen om det

22.08.2013 kl.16:34

Om en uke hadde jeg vært skadefri i 1 år, men dette innlegget var så triggende at nå har jeg kuttet meg igjen. Låret mitt ser faen ikke ut

Bettina

01.09.2013 kl.13:20

Du er så sinnsykt bra, Maria. Så utrolig modig.

Magda-Lene

10.10.2013 kl.18:44

Du kan virkelig forklare sånt! Utrolig bra og modig skrevet. Du er veldig veldig sterk, ser opp til deg.

Trenger hjelp og vil gi hjelp

21.05.2014 kl.00:10

Hei,

Jeg har en venn av meg i klassen som har slitt og muligens sliter fortsatt med selvskading. Jeg har ikke lagt så nye merke til det, men for noen uker siden var hele(!) armen full av nye arr. Jeg har lyst til å gråte hver gang jeg ser på armene hennes, men jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre, siden eg føler at vi kanskje ikke er SÅ gode venner at hun har fortelle om alt til meg.

Jeg og en venn av meg - som før har slitt med litt selvskading har snakket litt sammen og vi har tenkt at hun kan snakke med den andre personen. Siden jeg ikke føler meg godt nok kjent med selvskading til å ha så store meninger. Jeg har ikke noe erfaring.

Jeg har ikke lagt så mye merke til armene hennes i det siste.

Hun har venner som også har slitt med selvskading, så hun har en bestevenn med "erfaringer" å snakke med.

Men er det noe jeg kan gjøre? Føler at hun ikke vil at noen i klassen skal snakke med henne.. Skal jeg la det gå sin gang og håpe at hun snakker med folk. Er ganske sikker på at hun snakker med en psykolog - så hun har nok mange å snakke med.. + en kjæreste

Hadde du synes det hadde vært irriterende hvis mange skal bry seg? Jeg trenger hjelp - jeg vil gi hjelp!

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

18, Asker

instagram: krystallisert twitter: krystallisert snapchat: krystall1sert KONTAKT: krystallisertblogg@hotmail.com

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits