Jeg er meg og jeg er angst-meg

Å være redd er noe alle opplever fra tid til annen. til og med kanskje livredd. Men hvordan tror du det er å være livredd konstant i situasjoner hvor vanlige mennesker ikke merker et snev av redsel engang? Jeg vet hvordan det er. Angst. Det jævligste som har skjedd meg.

Angst er selvfølgelig forskjellig fra person til person, og jeg har absolutt ikke tenkt til å uttale meg som om jeg er noen ekspert innenfor hva angst gjør med deg og hva det går ut på, fordi som alle andre psykiske lidelser er det jo opp til hvert enkelt individ hvordan det oppleves og i hvilken grad det påvirker dagliglivet, men jeg har tenkt til å fortelle litt om hvordan det er for meg.

Det begynte med depresjon, så kom angsten. Psykologen min mener at angsten henger sammen med depresjonen, så den vil forsvinne når jeg blir kvitt depresjonen (håper jeg). Jeg hadde hatt depresjon i drøye 2 år da angsten hadde utviklet seg ordentlig. Jeg trodde depresjon var det verste i hele verden, men jeg skiftet mening da jeg fikk mitt første angstanfall. 

Maria Bergem, en av de mest sosiale jentene jeg noensinne har kjent. Hun var den som alltid ble kjent med nye mennesker og den som stadig fikk høre "du kjenner jo alle du!". Hun var så uredd for mennesker som det går an å bli, andre støttet seg på henne for å komme i kontakt med nye mennesker fordi de selv ikke visste helt hvordan de skulle kaste seg ut i det. Hun forsvant da angsten kom. Angst er som en ukjent, mørk sky av deg selv som bare henger over deg og gjør deg usikker på absolutt alt. Angsten spiste meg opp til det bare var den usikre delen av meg igjen. Mennesker er min største frykt. 




Jeg har slitt med selvtillit så lenge jeg kan huske, men aldri så ille som da angsten kom. Fraværet mitt var så stort at jeg ikke kunne dra på utveksling, jeg var ikke syk en eneste dag i løpet av skoleåret. Jeg turte ikke gå på skolen. Jeg turte ikke være med venner. Jeg turte ikke bli med på fester. Jeg tror at alle tenker stygt om meg, et smil på trikken føles ut som et hånlig flir av "den ufattelig stygge og patetiske jenta" på setet ovenfor smilet som får meg lyst til å hoppe av trikken og legge meg ned på bakken i panikk. 

Jeg kan helt 100% ærlig si at jeg virkelig hater meg selv. Jeg finner ikke en eneste ting ved meg selv som jeg ikke hater sterkere enn noe annet. 

Første gang jeg fikk et ordentlig angstanfall var på en fest. Det var utrolig mange mennesker der og plutselig føltes det ut som om jeg var helt, helt alene i et rom fullt av mennesker. Alt virket så langt borte, samtidig som det virket som alle visste at jeg var der og at alle visste hva som skjedde med meg. Hjertet mitt raste av gårde, pusten var vanskelig å holde i gang, jeg trodde jeg kom til å bli helt sinnsyk eller dø. Noen av dere har kanskje sett hvordan de fremstiller Effy sine angstanfall i skins? Sånn føles det. 

Etter den første gangen begynte de å komme hyppigere. Jeg hadde i lange perioder hatt store problemer med å fremføre foran klassen eller lese høyt, men aldri som dette. Jeg klarte ikke å fullføre en eneste fremføring uten å bryte ut i gråt og panikk, løpe ut på gangen og bare forsvinne helt inne i hodet mitt. Jeg gjorde det utrolig dårlig på skolen, og gymmen turte jeg ikke engang tenke på å være med i. Jeg ville ikke at klassen skulle vite at jeg var syk. Jeg vil ikke bli behandlet som om jeg er syk, jeg vil ikke at andre skal tenke på meg som om jeg er sykdommen min og må behandles med forsiktighet. Til slutt bestemte jeg meg uansett for å si det til klassen, noe som var utrolig vanskelig. Vi  skulle på en klassetur hvor jeg visste at sannsynligheten for merkbare anfall var stor, så jeg fortalte dem hvordan det var og at det ikke var noe farlig. Klassen min er verdens beste klasse, og de har vært så utrolig forståelsesfulle når det kommer både til depresjonen og angsten. Det gjør det litt lettere.

Jeg kan gå og grue meg som et rent helvete mange uker i forkant av fremføringer, og rett før sommerferien skulle vi ha en viktig fremføring. Jeg vurderte som vanlig å droppe å gå, men plutselig tenkte jeg bare; hvordan i helvete skal jeg kunne bli frisk hvis jeg bare unngår alt jeg er redd for? Jeg møtte opp på presentasjonen, dere tror kanskje at bebikrystall bare er en teit leke, men hun gir meg faktisk en utrolig trygghetsfølelse, derfor har jeg henne med meg over alt. Jeg stod foran læreren og to medelever med bebikrystall i hånden, og jeg kjente at angstanfallet begynte å bygge seg opp, men denne ganger skulle det faen meg ikke skje. Jeg lukket øynene og pustet dypt i noen sekunder, så begynte jeg. Jeg gjennomførte min første fremføring i løpet av skoleåret, og jeg kunne ikke ha vært stoltere. 

Jeg nekter å ha angsten i livet mitt, JEG VIL VÆRE MEG, IKKE ANGST-MEG. Akkurat nå er jeg begge deler. Målet mitt for sommerferien var å dytte meg selv litt ut i alt jeg er redd for, og det har jeg klart. Jeg har vært ute blant folk, på fest, på festival, jeg turte til og med å bestille min egen mat den siste kvelden i syden  med familien. Dette virker nok som småting, men det er utrolige fremskrit for meg. Man kan ikke bli frisk uten å konfrontere problemene sine.

Alle dere der ute med angst, som i det hele tatt klarte å stå opp i dag: jeg er så stolt av dere, STÅ PÅ. Jeg skal bli frisk, og kan jeg kan faen meg dere også. Den Maria jeg og alle andre kjenner har kommet mer til syne i det siste, og jeg skal få henne til å komme for å bli. Jeg sender tanker til alle dere som sliter med noe lignende, ikke gi opp. Jeg bryr meg om dere og jeg har troen på dere.

 

xxxx Maria

51 kommentarer

Mia Aune

31.07.2013 kl.02:05

Du er sterk, herligste Maria. Jeg vét at du kommer til å vinne denne kampen en dag, og denne dagen kommer snart. Uanett hvor mye som må til, så skal jeg være med deg - side om side, helt til du klarer det.

31.07.2013 kl.02:06

Du er fantastisk!! Stå på, ønsker deg lykke til <3

Pern

31.07.2013 kl.02:06

omfg

Kristina

31.07.2013 kl.02:06

Så bra skrevet! Fikk tårer av øynene av å lese det. Du er super Maria, Stå på.

31.07.2013 kl.02:10

Det gjør så utrolig vondt å lese dette, både min far, mor og store søster sliter med angst og deprisjoner. Føler meg helt forferdelig. Hvorfor sliter de og ikke jeg? Det gjør so vondt å se dem som det, men de har gjort so utrolig stor framgang, så stolt. Men hvorfor dem og ikke jeg?

31.07.2013 kl.02:10

Verdens nydeligste jente er du
åh, du er helt fantastisk, maria! du aner ikke hvor mange som ser opp til deg, heier på deg! du er et utrolig forbilde, og vi alle har tro på deg, husk det.<3 stå på!

MARTHE aka Sjarmerende

31.07.2013 kl.02:13

stå på!! du er nydeligfantastisk

unknown

31.07.2013 kl.02:14

åh. så fint skrevet! du virker som en utrolig sterk og god person! med din innstilling kommer du til å vinne over angsten, jeg blir helt målløs! Stå på, dette klarer du!!

31.07.2013 kl.02:18

Du er helt utrolig. Virkelig et stort forbilde. Vil si jeg ikke kan forstå at du ikke ser hvor perfekt du virker, men jeg forstår i forhold til synet på seg selv. Du skal vite at du er utrolig sterk, morsom og vakker. Du er en helt unik jente, skulle ønske jeg kjente deg.

31.07.2013 kl.02:19

ser opp til deg så utrolig mye ! du aner virkelig ikke hvor mye jeg ser opp til deg.

Victoria

31.07.2013 kl.02:19

Jeg misunner deg. Viljen din er helt utrolig, og det er fantastisk hvordan du stritter imot dine egne problemer. Jeg kjenner meg (dessverre) igjen i det du skriver, og likt som deg, er heldigvis jeg òg på bedringens vei. I motsetning til deg er jeg lagt ifra like mentalt sterk, men du er til stor inspirasjon for meg, og helt sikkert veldig mange andre. Tusen takk, du er en så vidundelig person!

Ida-chatrin

31.07.2013 kl.02:22

Du e fantastisk, vakre maria. Skulle ønske æ fikk klemme dæ og bare kosa. Har angst sjøl, og det e helt forjævlig. Vi klare det her sammen<3

Meg

31.07.2013 kl.02:25

Jeg har hatt angst selv, men jeg klarte meg, så jeg vet at du også kommer til å gjøre det. Du er den søteste og morsomste solstrålen jeg kjenner Maria! Du skal klare det du også:) jeg er glad i deg

31.07.2013 kl.02:25

Du er mitt idol ❤ du er helt fantastisk, håper en dag angsten og depresjonen forsvinner helt og du bare er lykkelig og glad. Mange gode tanker til deg, og stå på med bloggen :)

Catrine

31.07.2013 kl.02:31

Skal ærlig si at du er en av de sterkeste jentene jeg vet om. Jeg vet hvordan angstanfall er.. Du er utrolig bra

31.07.2013 kl.02:32

fantastisk skrevet!

Vilde!

31.07.2013 kl.02:33

Dette var faktisk noe av det mest fantastiske jeg har lest! Du er så utrolig sterk og nydelig! Jeg ser utrolig mye opp til deg! Stå på videre, dette klarer du!

victoria

31.07.2013 kl.02:36

wow, så ekstremt bra skrevet! du er flink Maria, og dette klarer du :)

Thea

31.07.2013 kl.02:42

Jeg er født med angst, og har gått på antidepressiv siden jeg var 10. Hver gang jeg skal noe "stort", som å dra på kino eller i det hele tatt bort fra hjemmet skjelver jeg som et helvete, kaldsvetter, gråter noen ganger, og så kaster jeg opp. For meg har det vært motsatt av din situasjon- angst har jeg hatt så lenge jeg kan huske, men det utviklet seg slik at jeg nå har veldig veldig mørke depresjoner. Kommer meg liksom ingen vei i livet. Jeg har ikke fortalt vennene mine på videregående om det, er redd de skal syntes jeg er.. tard. Det er absolutt slik jeg føler meg. Men sammen med angsten jeg har hatt hele livet, har det også alltid vært en slags gave - jeg fullfører ALLTID, selv om tårene renner, jeg spyr og skjelver. Mestringsfølelsen jeg får etterpå er helt sinnsyk. Og når man bare presser seg til det ytterste, er det utrolig hva man får til. Ble en veldig rotete og lang kommentar det her, tenkte bare å meddele at jeg er STOLT av deg også. Jeg kommer meg aldri helt ut av det her, og må bare lære meg å akseptere det, selv om jeg har det jævlig til tider. Lev for de gode dagene, du kommer nok til å bli helt frisk skal du se! :)

Mia

31.07.2013 kl.02:52

Å stå på maria! Dette innlegget rørte meg virkelig! Selv sliter jeg med angst, ikke den typen du har, hvor du var redd for folk og det, jeg slet med dårlig selvtilit, mobba for at jeg var så liten, men de kalte meg feit og gravid, jeg fikk anoreksia og jeg ville ikke spise mat, jeg ble for tynn og måtte legges inn. Etter det trodde jeg de ville slutte, med tanke på at jeg hadde vært på sykehus innlagt for spisefordtyrelser i en alder av 10! Siden jeg ikke spiste ville ikke kroppen utvikle seg og jeg fikk ikke like fort former på kroppen, når gutta i klassen la merke til det i 6kl så ble jeg erta for å ha småe pupper, det plagde meg i starten men jeg lærte meg tilslutt å ignorere dem, hele 7 klasse dreit alle i klassen i meg og det var på ungdoms skolen jeg fikk angsten for speil, jeg fikk stygge komentarer om kroppen igjen og ble kalt feit og påmerka at puppene mine var ikke store nok osv, jeg klarte ikke å se meg i speiliet for frykten av at guttene i klassen kunne se bak det som på ncis osv kunne se meg, jeg snudde meg unna alle speil i huset når jeg skulle kle av meg eller bare se meg i speilet, jeg klarte det bare ikke, jeg hatet kroppen min og var livredd for at jeg ble overvåket av andre, nå bynner jeg i 10 og jeg får hjelp jeg har fått meg nye venner og familien er til stor hjelp, jeg trodde aldri jeg kom til å overleve videregående men jeg vet nå hvilken linje jeg vil gå :-) jeg tror på deg maria og jeg vet du vil klare det!

aurora johansen

31.07.2013 kl.02:58

Utrolig bra skrevet! Stå på, dette klarer duu♥

31.07.2013 kl.03:06

Dette er utrolig godt skrevet, og jeg sitter med tårer i øynene. Du er et utrolig sterkt og fantastisk menneske. Det at du deler din historie og er åpen om den viser hvor sterk du er. Viljen til å stå på og den mentale styrken din kan ingen ta fra deg, ikke engang angsten. Elsker å lese bloggen din og du er en stor inspirasjon og et forbilde for mange. Styrken og viljen din kommer til å ta knekken på både angsten og depresjonen din en dag. Stå på, Maria!

Malin

31.07.2013 kl.03:08

Du er nydelig <3 kan ikke si jeg vet akkurat hvordan det er å ha angst, men har hatt et par angstanfall helt ut av det blå. Husker jeg måtte gjemme meg gråtende på togdoen en hel tre timers togtur. Jeg var så redd, men jeg vet fortsatt ikke hva jeg var redd for. Man blir så utslitt, og så ubeskrivelig redd. Men med innstillingen din tror jeg ingen har bedre muligheter til å bli frisk <3 at du tør å fortelle det til folk, at du tør å utfordre deg selv.. Beundringsverdig er en underdrivelse. Lykke til, kjære deg. Dette klarer du!

Silje Nilsen ☯

31.07.2013 kl.03:11

Wow, dette innlegget gikk serriøst rett inn til hjerte. Jeg sliter ikke med noe sånt, men jeg kan bare forestile meg hvor grusomt det er. Å at du i det hele tatt tør og skrive om det på sosiale medier beviser jo bare hvor utrolig sterk person du er! Jeg håper det ordner seg for deg for du virker som en utrolig herlig og en sykt rå jente! Ikke la noen ødelegge for deg, for det her klarer du! Du er utrolig vakker, og de som kjenner deg er utrolig heldig, det må du vite.

<3

Jente, 16

31.07.2013 kl.03:23

Utrolig bra skrevet, sitter her med tårer i øynene. Du er så nydelig, og utrolig sterk. Ønsker deg alt godt, klem fra meg<3

Ingrid

31.07.2013 kl.03:53

Så stolt at jeg ikke har ord

31.07.2013 kl.04:26

GÅSEHUD! Stolt av deg vakre jente <3

Leander

31.07.2013 kl.05:55

Jeg vil bare gi deg en klem og fortelle deg hvor fantastisk menneske du er og at du kommer til å bli frisk, jeg har troen på deg! Det vil ordne seg litt etter litt. Jeg sliter med angst blandt folk og er redd når jeg er med mange folk, får nesten panikk når jeg er alene. I stort sett alle år har jeg hatt vanskeligheter om å sosialisere meg blandt andre, selv om jeg har folk jeg kjenner, men jeg har store problemer med komme meg fram til noe. Jeg hater virkelig at jeg ikke tør å dra noen steder selv om andre spør meg om å bli med, med mindre jeg virkelig vil og føler meg akseptabel. De jeg går i klassen med prøver også å få meg med andre, men det går bare ikke. Jeg har egentlig aldri følt meg akseptabel og at noen vil ha meg til stedes selv om de sier det så vet jeg at de ikke mener det. De sier det, men jeg blir på en måte bare brukt en liten stund. Andre kan være oppmuntrende men jeg føler og tror jeg vet at det er bare en løgn.

Jeg er stolt av at du klarer mer og mer etterhvert, selv jeg hadde ikke turt det som du har gjort denne sommeren og du vet at vi andre bare vil deg godt og vil at du skal være en gladjente

Dette var en lang kommentar med mer eller mindre, men bare så du vet at du virkelig ikke er alene.

Christina Lund

31.07.2013 kl.08:39

Siden jeg har hvert lita jente har jeg alltid vært annerledes. Jeg var redd for å sove om natta for jeg hadde angst som fortalte meg at jeg ville dø. Sånn var det i mangemange år, men da jeg ble 10 roet angsten seg, og jeg hadde ikke angst på nesten 4år! Men så kom det en periode der jeg ble deprimert. Jeg ble bare sykere og sykere. Angstanfallne var så store. Jeg mistet all kontroll over kroppen min, jeg gjorde stygge ting mot meg selv, støtet bort mennesker jeg er glad i og jeg har hatt 4 selvmordsforsøk, men noe har alltid hindret meg. Pga angsten sluttet jeg å spise og fikk spiseforstyrrelser, alt pga den dumme dumme angten.. Jeg blir gla av at folk innrømmer angst. Føler meg mindre alene. Jeg har heller ikke fulført en eneste framføring på skolen i år, fordi angst.. Men stå på, alt ordner seg! Sender støtte, lykke til! :) du er sterk

Mie

31.07.2013 kl.10:31

Jeg kjenner meg igjen i mye, og jeg må bare påpeke hvor ufattelig sterk du er, Maria. Med styrken din kan du klare alt, og du har så utrolig mange som heier på deg. Sender over mange hjerteklemmer, flotte du ;*

taj

31.07.2013 kl.10:42

Du er så sykt sterk maria for at du idet heke tatt har lyst til å skrive det på bloggen. Jeg har troen på deg at du skal vli kvitt det og det tror jeg alle som leser dette har også. Sender mange klemmer. GO MARIA :)<3

Ina-Michelle Haugen

31.07.2013 kl.11:31

Du er sterk.<3

Viceng

31.07.2013 kl.11:41

Stolt av deg Maria! Fine ord på noe som er så vanskelig å snakke om! Glad i deg<3

lifestrue

31.07.2013 kl.11:57

Hei! Jeg har også en blogg om hvordan jeg opplever min angst. Det hjelper å skrive og få ut følelser. Kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver, og er helt enig med deg, angst er noe av det verste som har skjedd meg.

Vil bare si at du er tøff, og flink!! Lykke til videre med hverdagen og bloggen din, du har en fast leser her. Du er et forbilde for ikke bare oss med angst, men for alle andre også. :)

Hilsen Camilla.

Renate

31.07.2013 kl.12:01

Stå på nydelige du!

31.07.2013 kl.12:30

Begynn på Yoga! Høres teit ut, men det kan hjelpe deg ganske mye! Du får en ro i deg, lærer deg å slappe av, blir konsentrert, du får sove bedre om nettete, osv. Det vil hjelpe.

Brit

31.07.2013 kl.16:04

Åå Maria, så utrolig bra skrevet! Fikk tårer i øynene allerede etter første setning. Du er utrolig sterk, og jeg er veldig imponert over at du står på og nekter å gi opp. Jeg håper for all del at du blir frisk, fordi det fortjener du!!!

31.07.2013 kl.16:46

Utrolig godt å lese, følte nesten jeg fikk et bånd til deg med en gang. Det du skriver er som dratt ut av min egen munn, jeg har det akkurat på samme måte. Det er både godt og trist å vite at man

ikke er alene med en slik vanskelig problematikk. Jeg heier på deg Maria, stå på du også!:)

31.07.2013 kl.18:27

Gåsehud og tårer i øynene.

31.07.2013 kl.18:31

Du er så utrolig sterk, Maria! Og selvom du ikke alltid tror det selv så er du vakker!!

Jeg sliter selv med angst, sosial angst i tillegg til sterk klaustrofobi. Men jeg har selv bestemt meg for at det ikke skal være et hinder for meg i hverdagen, og at det ikke skal stoppe meg fra å leve livet som 17 åring.

Jeg føler selv at jeg blir sakte men sikkert bedre og for litt siden klarte jeg å dra på kjøpesenteret på en lørdag, når det er flest folk der! Jeg snakket med bekjente og følte meg normal. Det var så deilig.

STÅ PÅ MARIA, jeg vet at du vil bli bedre. Kanskje ikke med en gang, men det kommer! Et skritt av gangen.

31.07.2013 kl.19:41

så utrolig bra skrevet! du er et forbilde! men jeg lurer på en ting. er du pegasister?

31.07.2013 kl.20:44

Wow, fikk frysninger gjennom hele innlegget. Har slitt med angst selv så lenge jeg kan huske, og jeg vet virkelig hvordan du har det. Jeg er så stolt av at du klarte å fremføre det du gjorde, og aldri la noen fortelle deg annet! xx

Markjordbær

31.07.2013 kl.22:39

Det gjør vondt inni meg å lese det du har skrevet. Det gjør vondt å vite at du har det slik. Det gjør vondt å vite at du har det vanskelig. Jeg vil du skal vite at jeg tenker og ber for deg slik at du blir Maria i stedet for angstmaria. Du skriver som en drøm og burde virkelig tenke på å bruke ferdighetene dine i fremtiden. Stå på

Henriette

31.07.2013 kl.23:28

Fy faen min aller aller aller beste Maria!!!!!! Du er så unik og jeg er så utrooooooooooooooliiiiiiiiig (!!!) stolt av deg!! Elsker deg av hele mitt hjerte

Kråka

01.08.2013 kl.01:36

Du er så utrolig sterk, Maria! Bare det at du skriver dette og er ærlig om hvordan det er å ha angst og depresjoner er mye mer enn det de fleste tør. Du er en av de nydeligste personene jeg har sett og jeg håper virkelig at du en dag vil se selv hvor fin du er. Du er ikke bare perfekt på utsiden, men du virker som en utrolig snill og omsorgsfull person. Du er en enorm inspirasjon for mange jenter som sliter med seg selv og selvbildet sitt. Stå på, jeg er sikker på at du vil komme deg i gjennom dette.

Malin

01.08.2013 kl.01:36

Sitter med tårer i øyekroken. Stå på! :-)

mae

01.08.2013 kl.21:41

hvorfor begynte du med blogg egentlig, selvhjelp?
Vet du hva? Jeg sleit med akkurat det samme! Når jeg leste dette her var det som å fortelle min egen historie på nytt igjen. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du føler! Jeg sleit med sosial angst og depresjon i 3 år etter å ha blitt mobbet og jeg taklet selv ikke mennesker. Bare sånn som å bruke bankkort i en butikk var helt fryktelig for meg. Jeg også hadde fryktelig mye fravær på skolen og var aldri der. Jeg bare stengte meg inne på rommet og hadde det ikke noe godt i det hele tatt. Akkurat som du skriver at du bare begynner å tenke negativt så fort en person ser på deg, akkurat sånn var jeg også.

Jeg syns du er utrolig sterk som skriver dette og jeg kan helt ærlig si at jeg føler med deg og vet hvordan dette er. Jeg slet selv med dette i 3 år, gikk hos psykolog og gikk på medisiner. Etter 3 år ble jeg meldt frisk igjen og nå er jeg sterkere enn noensinne. Det jeg gjorde for å bli frisk var at jeg rett og slett bare sto på, jeg var helt sikker på at jeg skulle bli frisk og sist, men ikke minst. Jeg jobbet utrolig mye med meg selv! Det at du skriver at du har gjort småting som du føler er fremskritt er super bra! Det må du bare fortsette med! Jeg håper at du blir inspirert i noe av det jeg skriver og at du kommer deg på beina igjen! For jeg unner deg virkelig ikke dette, jeg unner egentlig ingen dette! Jobb masse med deg selv og ta inntil deg det psykologen din sier og hjelper deg med, så skal jeg love deg at du en dag blir kvitt angsten din og når den dagen kommer skal jeg love deg at du kommer til å være så stolt av deg selv og det kommer til å føle helt annerledes.

Det siste jeg har å si er bare stå på!! Masse lykke til. Du virker utrolig modig og sterk, så dette greier du! Det vet jeg at du kan!! <3

Ingeborg Helene

05.08.2013 kl.23:26

Jeg leser om meg selv når du skriver om at du var den sosiale jenta som kjente "alle" og som alle visste hvem var fordi hun er utadvendt. Men jeg VAR, ikke ER. Depresjon og angst ER det nå. Jeg vet hvordan det er, jeg vet hva du føler. Du holdt foredrag selv om du hadde mest lyst til å løpe avgårde og gråte som om verden skulle drukne i tårene dine? Jeg er så stolt. Du bestilte maten din på restaurant selv om du nesten heller ville ha hoppet over hele måltidet for å slippe det? Jeg er så stolt.

For igjen, jeg VET hvor vanskelig og vondt det er. At du likevel prøver er en SEIER.

Ved å skrive om dette på bloggen, seirer du igjen for alle oss som har litt vanskeligere for å snakke i telefonen og med kassa-dama enn alle andre. Tusen takk xxx

Maria

05.08.2013 kl.23:27

Ingeborg Helene: åååh, så fantastisk du er. Nå ble jeg virkelig glad, selv takk, stå på kjære deg xx

Jon Harald Gjesdal

16.10.2014 kl.11:13

Hei! Takk for din åpenhet! Jeg har laget en link til din side på min hjemmeside: http://fastereft.no/om-fastereft/angst/

Ønsker deg lykke til!

Skriv en ny kommentar

Maria

Maria

18, Asker

instagram: krystallisert twitter: krystallisert snapchat: krystall1sert KONTAKT: krystallisertblogg@hotmail.com

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits