meow in

I dag kom denne søte blusen i posten (det er egentlig en kjole(for folk uten hofter og rumpe)), og jeg elsker den! Favorittfarger og favorittdyr. Den er fra sheinside og du finner direktelink til den her. <3

Håper dere har en super påskeferie, alle sammen.

Påskekos, Maria, xx

Nei til mobbing

Hei fine dere. Som noen av dere sikkert vet, holdt jeg foredrag på Ungdommens Fylkesråd sitt seminar om mobbing. Jeg ble kontaktet via bloggen og jeg synes det er så fint at det at jeg har skrevet om mine opplevelser på bloggen gjør at jeg får muligheten til å snakke på sånne ting (selv om jeg synes det er kjempeskummelt, haha).

Mobbing er noe av det absolutt grusomste jeg vet om, og det er vondt å lese hvor mye hets som foregår både på internett og i virkeligheten. Jeg syntes det er et vanskelig tema å forholde meg til, ettersom det er så forferdelig vanskelig å forstå hvor grensene går når ting foregår over nett. Hva som er morsomt og hva som bare er slemt. Jeg har ikke tenkt til å skrive et langt innlegg om mobbing nå, men vil bare nevne at man bør tenke seg om noen ganger før man skriver noe som ikke er hyggelig til andre. Å være ekkel over nett skaper ingenting godt for deg, og utrolig mye vondt hos den andre parten.

Har fått en del meldinger om hvor man kan se klippet som ble vist på tv, så jeg tenkte jeg kunne poste det her (OBS: ekstremt kleint) http://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-oestfold/dkos99032014/20-03-2014#t=5m53s

Håper dere har en fin dag (si noe hyggelig til noen)<3

April

Hei dere. Vet det er veldig lenge siden sist, og jeg vet det var veldig lenge siden sist, sist jeg blogget også, men herregud denne vinteren har sugd ut all energi av meg. Jeg vil med hånden på hjertet si at jeg virkelig _hater_ vinteren. Jeg synes ikke det er koselig å drikke kakao som får deg til å svette og som gjør tungen din sår i flere dager, jeg synes ikke det er morsomt å gå på ski og kjenne snøen renne ned i alle glipper mellom klærne dine, og jeg synes ikke det er fint med mørk døgnet rundt. Ugh. Vinteren er bare ikke min årstid i det hele tatt. Men nå er det vår, og det letter litt på humøret. Jeg liker i alle fall å late som det gjør det. Å få gå med fine vårklær, søte sko og ikke minst det å slippe den forferdelige vinterjakken som dreper alt som kalles fasong av kroppen og får deg til å se ut som en vandrende søppelsekk. 


Siden sist har jeg både farget håret (wow, shit, Maria har farget håret, det var jammen uventet!?!?) og tatt en ny piercing. Dette er første gang på lenge jeg ikke allerede vil farge håret mitt en annen farge, men vi får nå se da. Jeg har i alle fall tenkt til å begynne å blogge ordentlig (mener det denne gangen, lover) nå som det går mot lysere tider og macen min og kameraet mitt fungerer som det skal. Håper dere har det fint, alle sammen. Jeg kan fremdeles nåes på kik; mariabergem om dere trenger noen å snakke med.

 

Er det noe dere kunne tenke dere å se på bloggen fremover? Tar veldig gjerne imot tips om hva dere vil se mye/lite/noe av :-)

Stor vårklem. Hjerte.

Blomster som ingen kan se

Følelser er et sårt tema hos de aller fleste mennesker. Følelser er det som ligger dypest inne, det som ingen kan se, men som du kan føle så ufattelig sterkt. Følelser er noe av det enkleste og vanskeligste jeg vet om. Du kan være glad og du kan være trist ? enkelt. Du kan være manisk og du kan være deprimert ? vanskelig. «Hvordan har du det? Hvorfor er du så lei deg?». Disse spørsmålene kan jeg kjenne gnage meg langt inn i sjelen fra de dagene jeg fikk disse spørsmålene utallige ganger av utallige mennesker. Alle kunne se sorgen og smerten hjertet mitt bar på, men bare jeg kunne føle den. Den var, og er fremdeles ufattelig vanskelig å sette ord på.

Å utveksle ord som vekker følelser er en kunst det ikke er så alt for vanskelig å lære seg med litt trening, men å formidle følelser med ord, det vil jeg nesten kalle en ekstremsport (les: på linje med sjakk i verdensklasse). Mennesker graver og graver ned i det hullet de kaller en sjel, men over følelse har noen helt sement som ingen rakk å grave i stykker før den stivnet for alltid. Det er umulig å grave gjennom sementen og den eneste som kan føle på det som ligger under og gråter av fortvilelse for hvor hard sementen er. Inni meg vokser blomstene ? blomstene med forskjellige farger, forskjellige følelser, men dessverre er det bare løvetennene som klarer å bryte med sementen og se dagens lys, og det er lite man kan lese i de sjeldne gule, glade bladene som bryter ut en sjelden gang i blant.

De sier de vil vite. De sier de vil føle. De sier de vil forstå. De aner ikke hva de snakker om. Sorg er en vanlig ting. Alle mennesker kan føle på sorg fra gang til annen av helt naturlige grunner, og den fantastiske menneskekroppen er produsert for å takle det som er tungt i menneskets liv. Vi er laget av det samme som planeten vi lever på, vi har hele verden på vår side. Planeter og stjerner tåler både glede og sorg, men til hvilken grad? Jeg er sikker på at det finnes noe som kan få solen til å slokne, stjerner til å falle, og jorden til å mørkne, på samme måte som det finnes noe som kan slokke lyset i et menneske. Hvor mye kan egentlig stjernestøv tåle?

Jeg kan ikke huske sist jeg følte den sunne typen sorg. Jeg kan ikke huske sist stjernestøvet i meg ble rystet, men satt tilbake på plass etter en stund. Jeg kan ikke huske sist solen kun sloknet for natten, men stod opp igjen neste dag. På min planet har det vært solformørkelse så lenge jeg kan huske. Støvet mitt har bare spor av stjerner. Jeg fløy over himmelen som et sørgelig, men vakkert stjerneskudd for lenge siden. Nå ligger jeg alene og glemt i mørket, kun i spor av andres ønsker som forhåpentligvis gikk i oppfyllelse. Det må da være spor av lyset mitt et eller annet sted.

Det finnes mørke for de som lever i lyset, men finnes det lys for oss som konstant faller rundt i mørket, omringet av mennesker som konstant buser ut med seks ord jeg håper ikke eksisterer i livet hvor ikke bare sjelen min er mørk og borte, men også kroppen er spredt som et vagt minne, «jeg skjønner hvordan du har det»?

 

 

 

 

 

 

Du er penere i virkeligheten

I dag fikk jeg, samt alle andre mennesker som gikk gjennom togstasjonen på Nathionaltheateret, et av de beste komplimentene jeg vet om. "Du er penere i virkeligheten." Dette komplimentet gjør meg både glad og trist. Det gjør meg glad å vite at internett ikke har tatt over så mye av livet vårt at vi bryr oss mer om hvordan vi framstilles på nett enn i virkeligheten. Det gjør meg trist å vite at det er mulig å framstille seg som en så utrolig "forbedret" og "oppgradert" versjon av seg selv at man ikke regner med å se "like pen ut" i virkeligheten. Det gjør meg trist å vite at det finnes mennesker som velger et liv på internett framfor et liv i virkeligheten. At de må leve livet sitt som et annerledes menneske enn det de er og gjøre alt for å framstå som perfekt. Det gjør meg trist at det finnes mennesker som må redigere seg tynnere, brunere, mer sminket osv. enn det de egentlig er for å få bekreftelse på et utseende de ikke engang opprinnelig har. Om man skal leve opp til den "perfekte internett-seg" vil man jo aldri kunne bli fornøyd med seg selv som man egentlig er.

Jeg sier ikke at man kun skal legge ut bilder av seg selv på sitt styggeste, blekeste og mest kvisete, personlig liker jeg best å vise meg selv på nett de dagene sminken og håret faktisk gadd å halvsamarbeide med meg klokken 06.30 før jeg måtte løpe (les: gå/falle på isen) til bussen, men jeg kunne aldri tenkt meg å endre noe annet på utseende mitt på et bilde enn farger og lys, da hadde det jo ikke vært meg lengre. Det er greit å ikke ville være helt sisteplass liksom (selvironi med dobbelthaker, ushavede armhuler og kviser er ikke helt min greie. sorry), men ikke mist dere selv fullstendig inn i hvor mye man faktisk kan ordne utseendet sitt på nett. Det er vel mye hyggeligere å høre "du er penere i virkeligheten" enn å høre at noen har sagt at du ser helt annerledes ut i virkeligheten enn du gjør på bilder? Det er tross alt det virkelige liv som er det_virkelige_liv. Ikke dokumenter livet ditt så du kan legge det ut på nett, dokumenter hendelser fra livet ditt fordi du faktisk lever et.

Avhengig av forandring

Som dere kanskje har forstått farger jeg håret ganske ofte, og jeg blir utrolig fort lei av håret mitt og må konstant forandre på et eller annet, så denne gangen ble det bob og pannelugg. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med fargen, så kom gjerne med forslag om dere har noen! Nytt år, nytt hår - er det ikke det man sier?

SNART

Snart. Snart er et ord som både fascinerer meg og som har mistet fullstendig betydning i mitt vokabular. Ordet snart er både det smarteste og feigeste ordene jeg vet om. Det er et ord som både er så velmenende men også så meningsløst og unnasluntrende at det helt har sluttet å bety noe som helt. Ordet snart er et ord oppfunnet av mennesker som trengte et ord de kunne sette en betydning til og brukt av mennesker som trenger et ord uten betydning. Jeg kan snakke så nedlatende jeg vil om hvor feige og uvitende mennesker som bruker ordet snart er, fordi jeg kan kategorisere meg selv som en av de som bruker dette ordet som unnasluntring i sammenhenger hvor jeg er for feig til å bruke ord fulle av mening som presiserer hva jeg virkelig tror og når jeg tror dette kommer til å skje, men også som et offer av utvitende mennesker som bruker ordet når de har opplevd for lite av dette vakre, men forferdelige livet vi lever, og ikke har noen som helst anelse om hva de skal si for å ikke bare virke trøstende, men også realistiske.



"Du blir snart bra", sa hun da jeg fortalte at depresjonen min hadde spist så mye av meg at jeg så vidt kunne se solen gjennom det glefsende, sorte gapet jeg så lenge jeg kunne huske hadde forvillet meg nedover i, uvitende om hva livet innbar for noen andre enn seg selv.

 

"Det blir nok snart bedre", sa jeg da hun ikke visste hva hun skulle si da hun så hvor tomt blikket mitt som hadde sluttet å gnistre av det som tydeligvis skal kunne kalles "livsglede" da det traff veggen som var tom med unntak av en drømmefanger som hadde feilet på den ene oppgaven den hadde i sin eksistens, nemlig å samle opp det vonde som hjemsøkte meg om natten, feig fordi jeg ikke turte å fortelle at fremtiden min så like tom ut for meg som blikket mitt gjorde for henne.

//Maria Bergem

 

Tyvefjorten

Hei, kjære dere :) håper dere har hatt en fin juleferie og ikke minst en fin nyttårsfeiring. Etter mye om og men har jeg bestemt meg for å begynne å blogge igjen, forhåpentligvis er jeg flinkere på å oppdatere jevnlig denne gangen.

Denne julen hadde vi besøk fra Uganda. Mariam er en 23 år gammel foreldreløs jente som aldri har hatt en ordentlig familiejul, så vi ville gi henne det. Det var utrolig fint å kunne være familie for noen som ikke har en egen familie selv.

Nyttårsaften feiret jeg sammen med noen av mine beste venninner, men jeg har tenkt veldig mye rundt dette med å sette seg nyttårsforsett. Har alltid vært imot det å sette seg nyttårsforsetter, men i år har jeg satt meg et selv. Jeg har ingen tro på at ting forandrer seg bare på grunn av årsskifte, men det at det blir et nytt år kan være motivasjon til å prøve på nytt eller kjempe hardere mot ting man ikke overvant i det forrige året. Det blir som å starte på et nytt kapittel av en bok - boken er fremdeles den samme, men innholdet i dette kapittelet kan være helt annerledes enn innholdet i det forrige, og dette kapittelet har jeg bestemt meg for at skal være skadefritt for min del. Jeg ønsket meg #skadefri2014, og jeg håper virkelig at dere som sliter med selvskading blir med meg på dette. Tegn en blomst på armen, sett på favorittsangen din, mal noe, skriv noe, hva som helst, og legg det gjerne ut med hashtaggen skadefri2014. Det er enklere å slutte om vi er flere sammen. Håper det nye året bringer på mye fint for dere, fortell meg gjerne om en fin ting dere ser frem til i dette året i kommentarfeltet. <3 stor klem

Instagram

Hei søte mennesker. Mange av dere som følger meg på instagram (hvor jeg også heter krystallisert) har spurt hvilket redigeringsprogram jeg har brukt på disse bildene, og appen heter instablend. Den er veldig enkel å bruke og jeg liker hvordan bildene blir. Som sagt så er jeg ikke på bloggen fulltid nå, men det er nok ikke lenge før den er ordentlig oppe og går ordentlig igjen :-) hvordan har dere det for tiden? Stor klem Maria.<3

helter er ikke menn i tights og kappe

Helter blir som oftest fremstilt som noen med superkrefter som stopper forbrytere og skurker, men hverdagsheltene er de viktigste heltene vi har. Det er mange enkeltindivider som har andre enkeltindivider som helter, for eksempel en idrettshelt eller en sanger du ser veldig opp til, men hvem som helst kan være en helt. Du kan være en helt for andre, hvem som helst kan gjøre en forskjell. 

No one sits with him, he doesn't fit in

But we feel like we do when we make fun of him

Cause you want to belong do you go along?

Cause his pain is the price paid for you to belong

It's not like you hate him or want him to die

But maybe he goes home and thinks suicide

Or he comes back to school with a gun at his side

Any kindness from you might have saved his life

 

Heroes are made when you make a choice

 

You could be a hero

Heroes do what's right

You could be a hero

You might save a life

You could be a hero, You could join the fight

For what's right for what's right for what's right

 

No one talks to her, she feels so alone

She's in too much pain to survive on her own

The hurt she can't handle overflows to a knife

She writes on her arm, wants to give up her life

Each day she goes on is a day that she is brave,

Fighting the lie that giving up is the way,

Each moment of courage her own life she saves

When she throws the pills out a hero is made

 

No one talks to him about how he lives

He thinks that the choices he makes are just his

Doesn't know he's a leader with the way he behaves

And others will follow the choices he's made

He lives on the edge, he's old enough to decide

His brother who wants to be him is just nine

He can do what he wants because it's his right

The choices he makes change a nine year old's life

 

Little Mikey D. was the one in class who everyday got brutually harassed

This went on for years until he decided that never again would he shed another tear

So he walked through the door, grabbed a four four out of his father's dressing drawer

And said I can't take life no more

And like that life can be lost

But this ain't even about that

All of us just sat back and watched it happen

Thinkin' it's not my responsibility to solve a problem that isn't about me

This is our problem

This is just one of the daily scenarios which we choose to close our eyes

Instead of doing the right thing

If we make a choice and be the voice for those who won't speak up for themselves

How many lives would be saved, changed, rearranged

Now it's our time to pick a side

So don't keep walkin' by

Not wantin' to intervene

Cause you wanna exist and never be seen

So let's wake up and change the world

Our time is now

Denne teksten er så perfekt i mine øyne. Tenk så mange mennesker det er som står på sidelinjen og ser på at mennesker har det vondt eller blir mobbet og ikke gjør noenting. Noen bryr seg kanskje ikke, noen synes kanskje det som skjer er helt grusomt, men føler de ikke har noe å gjøre med det så de holder seg utenfor. Tenk så mange helter det hadde vært i denne verden om man trådde inn i slike sammenhenger. Det som inspirerte meg til å skrive dette innlegget var en tweet som ble skrevet på twitter i går om at noen hadde sett på en suicidal jente på livestream og skrevet så mye ille sammen at hun til slutt hadde hengt seg på kamera foran dem. Grunnen deres til at dette ikke var slemt av dem var at de ikke kjente vedkommende, "det var jo bare en tilfeldig jente på internett, hun hadde sikkert tatt selvmord uansett." Hvordan kan man vite det? Jeg tror, at når mennesker går så langt at de livestreamer når de er så langt nede at de er på nippet til selvmord, er det et desperat skrik om hjelp, et desperat siste forsøk til å bevise det fnugget av håp de har om at livet deres kanskje er verdt for noen, selv om de ikke kjenner vedkommene. "You could be a hero, a little kindness from you might save a life."

Jeg har motatt mange meldinger, og i noen av dem har jeg blitt fortalt at jeg har reddet et liv, jeg, Maria, som bare blogger om ting jeg synes er vanskelige og prøver å hjelpe andre med å komme gjennom det jeg selv har gått gjennom. Aner dere hvor godt det føles? Å vite at noen fremdeles er i live delvis på grunn av ting jeg har skrevet og snakket med folk om, det er det beste jeg kan høre. Det er tusen ganger bedre enn alle komplimenter i verden. Tenk så fint det er, at uansett hvor vondt du har hatt det, så kan din smerte hjelpe andre gjennom deres. Dere som ikke har hatt det vanskelig eller vært på et så tungt sted, dere kan også hjelpe. "Jeg er her for deg" eller "vil du snakke om det vil jeg gjerne høre" kan endre så utrolig mye. Hvis du ser noen ha det fælt, hvor mye koster det da deg å si noen få enkle ord eller bare sende et smil? Jeg kjente en helt. Han het Joshua Christopher, og han gikk bort alt for tidlig. Jeg savner han hver dag, og han var virkelig en helt uten like. Han så alle og alle husker han som en som var god og snill mot absolutt alle, som en som brydde seg. Ingen visste at Joshua kom til å dø, det ene sekundet var han der, det andre ikke. Hvilket menneske vil du bli husket som når du er død? 

Ting du kanskje ikke tenker på som store kan gjøre en enorm forskjell. Du tenker kanskje ikke at det at du og vennene dine stenger ute en person i klassen deres, og du tenker kanskje ikke at et smil til det samme mennesket en dag kan bety noe. Begge deler betyr noe. Mange mobbere er kanskje ikke helt klare over at det de driver med oppfattes som mobbing på samme måte som mange helter ikke er klare over hvor mye den godheten de viser andre kan betyr for dem. Velg å være en helt, du kan redde så mange uten å engang være klar over det selv. Jeg husker så godt hvor mye jeg satte pris på hyggelige kommentarer eller bare smil i den perioden jeg hadde det verst. Alle de menneskene var helter for meg, og nå vil jeg være en av dem selv. 

-Maria 

Følelser på papir

Hei dere! Jeg kom på noe som har hjulpet meg veldig og tenkte jeg skulle fortelle dere om det. Det er mange som har spurt om tips til å slutte med selvskading, og noe som har hjulpet meg er å tegne og skrive. Få ut følelsene i noe som er vakkert istedenfor noe som er vondt. Det har selvfølgelig ikke samme effekt, men det hjelper.

Her er noen tegninger jeg har tegnet når jeg har hatt det vanskelig. Hvilken likte dere best? Håper dette var til nytte. Stor klem Maria <3

Sliten

Hei dere, jeg håper dere har hatt en fin dag i dag ? jeg har fått en del meldinger i det siste om at jeg blogger alt for lite, og jeg beklager for det. Jeg har hatt det litt tøft de siste ukene og jeg har ikke hatt noe særlig motivasjon til å ta bilder eller blogge i det siste. Jeg sier ikke at jeg tar en pause, men at det ikke blir blogging hver dag den første tiden fremover. Jeg kommer sterkere tilbake, dere er fine ?

blader på bakken

ting jeg liker ved høsten:

- de fine fargene

- gå på tur alene i parker

- skjerf og lue

- varm kaffe på café

- sitte ute og tegne eller lese

- krølle seg sammen under et stort pledd

- blader på bakken

- knestrømper

- jakkene man kan bruke når det ikke er varmt eller kaldt

- de ekstra gode klemmene man gir når man fryser litt ute

Hva liker du best ved høsten?
Hvilken årstid er din favoritt?

min barndom

Curiosity is not a sin.... But we should exercise caution with our curiosity... yes, indeed.  ~J.K. Rowling, "The Pensieve," Harry Potter and the Goblet of Fire, 2000, spoken by the character Albus Dumbledore



Of course it is happening inside your head, Harry, but why on earth should that mean that it is not real?  ~J.K. Rowling, "King's Cross," Harry Potter and the Deathly Hallows, 2007, spoken by the character Albus Dumbledore


Når jeg tenker på min barndom, tenker jeg på hver kveld da min far leste høyt fra Harry Potter bøkene frem til jeg ble gammel nok til å lese dem på egenhånd, og jeg har vel lest gjennom alle bøkene minst 5 ganger etter det. Harry Potter har fulgt meg hele livet, jeg har vært på alle premierene til filmene og jeg kan vel de fleste replikkene fra de første filmene utenat, haha. Jeg elsker virkelig Harry Potter, og jeg var på Harry Potter tour i London i fjor, og det er noe av det fineste jeg har opplevd. Brøt ut i gråt da jeg så Hogwards i virkeligheten, anbefaler virkelig alle å dra dit.

Hva minner deg spesielt om din barndom/oppvekst? 

Liker du Harry Potter? 

nytt i skapet (på gulvet)

Jeg kom hjem fra en helt utrolig super tur til Edinburgh med en del mer klær i kofferten enn jeg hadde da jeg dro hjemmefra, haha.

Hva syntes dere? Hva likte dere best? :-)

Cheers

Det er begrenset hvor mye jeg får blogget når jeg er her, ettersom jeg ikke har med macen min eller spesielt god Internetttilgang, men jeg tenkte jeg skulle dele noen bilder med dere fra de tre dagene jeg har vært i Skottland:-)
Hvis dere vil se bilder mer regelmessig, kan dere følge krystallisert på instagram!
Har dere noen tips til noen koselige restauranter/barer i Edinburgh?

Scotland next

Heihei dere! Først og fremst, tusen hjertlig takk for all responsen på forrige innlegg, det betydde virkelig mye for meg <3




Nå sitter jeg her i verdens deiligste genser og pakker i sneglefart. I morgen drar jeg på studietur til Skottland i 1 uke sammen med engelskklassen min, skal selvfølgelig prøve å få oppdatert bloggen når jeg er der, men det kan bli litt lite blogging! (håper dere tenker buhuuu inni dere nå) haha. I allefall, Skottland, gleder meg skikkelig. Jeg har aldri vært i Skottland før, er det noen av dere som har vært der ( i Edinburgh) og har noe dere anbefaler å se/spise/drikke/shoppe? 

Min historie

Etter innlegget om angst er det veldig mange som har spurt om jeg kan skrive et innlegg om depresjonen min også, og jeg har drøyd litt å skrive om det fordi jeg ikke helt visste hva jeg skulle skrive, men i dag er en dag det passer fint å skrive om det. Jeg vet fremdeles ikke hvordan jeg skal skrive om det, men jeg får bare begynne med begynnelsen, så går det vel litt av seg selv etterhvert. Det er mange som har spurt en del spørsmål som handler om depresjon, så jeg skal prøve å flette inn svar på alt uten å svare direkte på spørsmålene.

Denne historien er lang og mye er så fortrengt og langt bak i minnene mine at det er vanskelig å huske, men jeg skal prøve. 

På barneskolen hadde jeg det ikke greit. Mobbingen begynte i 4. klasse og fortsatte frem til halvveis inn i 6. klasse. Jeg var ikke som de andre jentene i klassen min. Jeg kom i puberteten tidlig og fikk mensen og pupper og alt det der allerede da jeg var 10 år. Når jeg ser tilbake på det, er det rart å tenke på at dette trigget mobbing, men jeg ble plaget ofte av de andre jentene i klassen på grunn av dette. Jeg hadde pupper, det hadde ikke de, jeg var annereldes, jeg ble stengt ute. Jeg hadde andre interesser enn de andre jentene, jeg leste bøker og drev med ridning, de hang på kjøpesenteret og brukte lipgloss og spilte fotball. Jeg hadde èn venn på skolen, men hun var to år eldre enn meg, så da jeg begynte i 6. begynte hun på ungdomsskolen. Jeg var helt alene. Jentene gjorde narr av klærne mine i gymgarderoben. Jeg turte aldri å dusje sammen med de andre jentene. Jeg satt sammen med læreren nesten hvert friminutt, eller så satt jeg alene. Jeg var så utrolig ensom, og før dette hadde jeg ikke tenkt spesielt mye på utseende, men det måtte jo være noe galt med meg hvis alle gjorde narr av meg og ingen ville være sammen med meg. Ting bedret seg litt etter vi begynte i 7. klasse, jeg fikk venner og ble en del av jentegjengen i klassen, men jeg følte meg fremdeles utenfor og annerledes. Jeg hadde bare eldre venner utenfor skolen, men etterhvert som de begynte i 10. og på videregående hadde de ikke tid til en 7. klassing. Jeg hadde mange guttevenner, men aldri noe mer enn venner.

Så begynte vi på ungdomsskolen, og herregud som jeg hadde gledet meg til et nytt miljø. Alle fra min barneskole begynte på den samme ungdomsskolen, så det ble ikke helt nytt, men det ble bedre. Jeg fikk mange venner, og for en gangs skyld var jeg en av de jentene folk faktisk sa hei til og visste hvem var, men jeg følte ikke at jeg kunne være meg selv. Jeg var redd for at det skulle bli barneskolen på nytt, jeg gikk konstant og var redd for å være for dårlig eller for stygg, og jeg følte ikke jeg kunne snakke med noen om hvordan jeg egentlig hadde det, jeg holdt alle følelsene inni meg. 9. klasse kom og formspringperioden kom. Jeg fikk så mye hate. Folk som skrev at jeg var stygg, at de ikke skjønte at folk kunne like meg, at jeg var så feit at det var flaut å se meg gå i shorts på skolen. Alle innleggene var selvfølgelig anonyme. 9. klasse var det verste året for meg, selvtilliten min eksisterte ikke. Jeg hadde ingen jeg følte jeg kunne gå til. Jeg gråt hver dag og det var da jeg begynte med selvskading. Jeg spiste nesten ikke, og jeg kastet ofte opp maten. Etterhvert så mamma at jeg bare kastet maten min, så hun satt og så på meg spise hver morgen. Jeg hatet meg selv og det var da depresjonen kom. Jeg levde lenge i mobberoffer-meg, selv om det ikke var sånn lengre. Jeg gikk bare med svarte klær, og jeg tror ikke det gikk èn dag uten at jeg gråt på skolen. Jeg hadde spesialavtalte med læreren min om at jeg kunne bruke hvilerommet så mye jeg trengte. Jeg snakket med sosiallæreren flere ganger i uken og jeg sov store deler av skoledagen bak låst dør. Jeg hadde ingen krefter. Folk sluttet å invitere meg med på ting, jeg lå bare hjemme hele tiden, 10. klasse foregikk ganske likt.

Foreldrene mine så jo at det var noe galt, men jeg ville ikke plage dem med det, så jeg stengte meg inne og holdt meg for meg selv mesteparten av tiden. En dag på skolen så en lærer alle kuttene jeg hadde på armene og han sendte meg til helsesøster. For første gang noensinne klarte jeg å fortelle noen absolutt alt jeg følte og hvor vondt jeg hadde det inni meg. Helsesøster ble så bekymret at hun ringte til foreldrene mine og fortalte alt. Hun fortalte om selvskadingen, selvmordstankene, alt. Jeg ble sendt hjem fra skolen og da jeg kom hjem fortalte jeg gråtende til foreldrene mine at jeg hadde hatt det helt jævlig de siste årene. Mamma foreslo psykolog og jeg takket ja til tilbudet. Neste uke satt jeg utenfor kontoret til psykologen min og var livredd. Jeg gikk til henne i noen måneder, men jeg følte ikke det hjalp meg noenting, så jeg sluttet. Ting fortsatte å være som de var, og det var da jeg bestemte meg for at jeg trengte en helt ny start, så jeg valgte å søke privatskole i byen for å komme meg unna det miljøet som hadde ødelagt meg. 

Jeg gledet meg så utrolig mye til å begynne på videregående og komme meg unna alt, det skulle liksom være svaret på alt, men det var det jo selvfølgelig ikke. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men de første ukene på skolen trivdes jeg ikke i det hele tatt. Hvordan skulle jeg med selvtilliten jeg hadde tørre å komme inn i et helt miljø? Jeg begynte der sammen med den utrolig gode vennen min, Hedda, så jeg hadde henne, men alikevel var det vanskelig. Jeg ville bytte skole. Jeg ville gå media og kommunikasjon, men jeg fikk ikke lov til å bytte. Jeg fikk ikke lov til å rømme fra problemene mine enda en gang. Jeg hatet skolen og skulket mye, men jeg innså at jeg måtte endre det selv. Så jeg gikk på skolen, jeg prøvde, og jeg klarte. Etter en stund på KG angret jeg ikke et sekund på at jeg begynte der, fordi et så fint skolemljø hadde jeg aldri vært borti før. Jeg turte å være meg selv 100%, jeg turte å være den jeg alltid hadde villet vise at jeg er. 

Depresjonen hang der som en mørk sky over meg, men solen glimtet til mellom skyene noen ganger. Jeg hadde det fremdeles utrolig vanskelig, og selvskadingen og de ensomme kveldene gråtende i sengen fortsatte, men til en forandring følte jeg at jeg kunne snakke med noen om det. Jeg fikk fort gode venner, og Ingrid og Victoria som er to av mine aller beste venner var alltid enkle å snakke med, de kunne jeg ringe midt på natten hvis jeg trengte å snakke, og de var der virkelig for meg. Jeg klarte å holde meg oppe timene jeg var på skolen, og det var et utrolig framskritt.

Jeg fikk meg kjæreste som gjorde meg utrolig lykkelig for akkurat 1 år siden i dag, og han løftet meg så utrolig opp, men jeg klarte fremdeles ikke tenke at jeg faktisk kunne være bra nok. Han gjorde meg lykkeligst og mest miserabel av alle. Jeg hadde det fantastisk med han, men jeg hadde det også helt jævlig. Jeg hadde ikke kapasitet til å ha et annet menneske enn meg selv å bry problemene mine med, og vi fikk det utrolig vanskelig. Jeg utviklet angst da jeg var sammen med han, og det var ikke lett for noen av oss at jeg var så syk. Jeg var i min aller mørkeste periode da vi holdt på å bryte opp, og det var da selvmordstankene kom for alvor. Jeg klarte aldri å tro på at noen kunne være glad i meg, hvertfall ikke elske meg, og det fucket opp følelsene mine så mye. Han ble hele livet mitt, og jeg klarte det ikke. Jeg var så utrolig sjalu, fordi alle andre jenter var jo bedre enn meg. Jeg ville ikke leve mer. Jeg prøvde å dø.

Månedene før sommerferien var de verste jeg noensinne har hatt, jeg sov inne hos foreldrene mine i over 1 mnd fordi jeg var redd for hva som kunne skje hvis jeg var alene. Jeg hadde null livslyst. Det var da jeg begynte å gå til psykolog igjen, og denne gangen følte jeg at det hjalp utrolig mye. Jeg ble på nytt diagnosert med alvorlig depresjon, agorafobi, panikklidelse og sosial angst. Psykologen min er en fantastisk mann som sammen med antidepressiva har hjulpet meg utrolig mye, og presset meg til å snakke om alt jeg før fortrengte. Han har hjulpet meg å skjønne hvorfor jeg har det som jeg har det, og han har hjulpet meg med å skjønne hva jeg selv kan gjøre med det.

Jeg gruet meg som et helvete til sommerferien, men da vi sluttet på skolen bestemte jeg meg for at dette her gadd jeg ikke mer. Jeg ville ikke være død mer, jeg ville vekkes til live igjen. Jeg ville ikke gjemme meg inne og ikke bli med ut fordi jeg ikke turte å vise meg frem i sommerklær, jeg ville ikke ligge inne og hate livet når jeg ikke engang gadd å prøve å leve det. Dette var mitt vendepunkt, og etter det ble det faktisk mye bedre. Jeg var ute hver eneste dag de første ukene av sommerferien. Jeg holdt meg opptatt og var med mennesker jeg var glad i og gjorde ting jeg likte og innså at livet faktisk var verdt å leve. I motsetning til ellers, hvor det kanskje bare kom noen solstråler gjennom den mørke skyen min, var det bare noen ganger den mørke skyen kom foran solstrålene. Jeg gikk til psykologen gjennom sommerferien også, og møtene er faktisk noe jeg alltid gleder meg til fordi det er så deilig å kunne snakke om alt som er vondt uten at det skal gå utover noen som står deg nær. Sommerferien min var fantastisk, og jeg var oppriktig glad mye av tiden. Jeg fikk lagt alt det tunge til side en stund, og jeg var virkelig den ordentlige Maria jeg lenge hadde savnet. Det ble ikke verre da skolen begynte igjen, fordi jeg har så fantastisk gode venner. Jeg har vært glad mye, og skolen er ikke noe jeg har gruet meg til, fordi jeg har bestemt meg for at den ikke er det. 

Dagene kan være tunge, og jeg er ikke frisk enda, men det går riktig vei. Jeg bestemte meg for at jeg vil bli frisk, og det skal jeg bli. Jeg utfordrer meg selv ved å gå ut selv om jeg ikke har lyst til det, presser meg selv til å gå på skolen, og viktigst av alt; tenker positivt. Jeg selvskader mye mindre nå enn før, og jeg ler oftere enn jeg gråter.

Jeg vet utrolig godt at depresjon kan virke som et endeløst helvete, og at selvmord virker som den eneste veien ut, men tro meg, det blir faktisk bedre. Med hjelp og riktig innstilling VET jeg at dere kan komme dere gjennom det. Jeg ville dø, jeg hadde gitt opp, men se på meg nå. Se hvor jeg er i dag. Se hvor langt jeg har kommet. KAN JEG KLARE DET, KAN DU! Det er jeg helt sikker på. Hvis dere trenger noen å snakke med, ikke nøl med å ta kontakt, jeg heter mariabergem på kik og er som oftest tilgjengelig til å svare på meldinger der, hvis ikke er mailen min krystallisertblogg@hotmail.com. Jeg vil at dere skal bli friske. Jeg vil at dere skal gjøre det bedre. Jeg vil at dere skal få levet det livet dere kan leve og som jeg vet at dere fortjener. Få hjelp, vær positive. Det er absolutt ingen skam i å være syk, og du er ikke svak, du er sterk om du klarer å inrømme både til deg selv og til andre at du sliter med noe og at du jobber med det. Å be om hjelp er ikke et tegn på at du er svak, det er et tegn på at du er sterk og modig og vil gjøre noe med hvordan du har det. Å innse problemet er halve svaret. Jeg har tro på dere, og jeg er glad i dere. 

x Maria Bergem, selvtilittsvrak, depresjonsoffer, angstfull, tidligere mobbeoffer, selvskader, på bedringens vei.

NUDITY

Hvem var det som bestemte at den nakne menneskekroppen skulle være så tabu å vise frem? At nakenhet bare tilknyttes pornografi?

Nakenhet er ikke bare vulgært, det er utrolig vakkert. Det er det reneste som finnes, det er sånn vi ser ut uten noen tildekning, det er oss sånn som vi er skapt.

Hvorfor skal vi absolutt dekke oss til hele tiden, hvorfor viser vi aldri frem noe av den kroppen vi har og ble født med? Den er en del av oss, vi ble ikke skapt med klær, men alikevel er nakenhet så utrolig forbudt.

Det er ingenting som føles friere enn å være helt fri (naken).

(bare så dere ikke mistforstår noe her, mener jeg ikke at alle skal legge ut nakenbilder av seg selv eller gå nakne på gaten. Tror ikke dere er så mistolkende, men man vet jo aldri.)

Hva synes dere er det fineste med en naken kropp?

they know me here

Fine ting med å være hjemme fra skolen:

- våkne av at solen skinner gjennom vinduet

- lage fin frokost

- være alene i huset

- bruke tid på ting du ellers ikke har tid til

- gå uten bh

Jeg er mye bedre i dag enn jeg var i går, så i dag har jeg faktisk stått opp av sengen. Skal bruke kvelden på å se på noen av filmene dere foreslo for meg i går, tusen takk for alle tipsene! Håper dere har en fin helg, jeg skal i konfirmasjoner hele helgen, så jeg håper jeg er helt frisk i morgen. 

Skal dere noe dere ser frem til i helgen?

Noen som har noen kjerringråd mot kvalme?

FØLG BLOGGEN MIN PÅ BLOGLOVIN http://www.bloglovin.com/blog/4005904/krystallisert

det er begrenset hvor mange filmer det er gøy å se i løpet av en dag

men alikevel, hva annet skal man ta seg til? 

Jeg er aldri syk, jeg stod aller først i køen da gud delte ut immunforsvar. Jeg var den nerden som sov ute i telt i fuckings en uke i kø for å sikre meg et godt immunforsvar, men denne uken sviktet det. I dag er jeg syk. Ikke "nææ var litt sliten så jeg ble hjemme, følte meg litt kvalm ogsånt"-syk, "stoppet 5 ganger ved motorveien fra Oslo til Asker fordi jeg måtte kaste opp/gråte over hvor vondt jeg hadde"-syk. Heldigvis er det litt bedre i dag, men jeg er sengeliggende så det holder. Stikkord for dagen er:

filmer, serier, pepsi max, kosedyr, spybøtte, naken, svett, krampe, tårer, smerte.

Filmtips er ikke ønskelig, det er påkrev. GI_MEG_FILMER_JEG_KAN_SE_FØR_JEG_KREPERER. <3

<3photobooth 4evr<3

Vinneren av konkurransen er trukket og det ble Bine Bergan, gratulerer! Du vil bli kontaktet på mail :-)

Pels er vakkert..

..PÅ DYRET DET TILHØRER.

Vinteren nærmer seg med stormskritt, og som vanlig vil jeg tippe at det er mange der ute som ønsker seg en av de mest populære vinterjakkene med pels på hetten, nemlig Canada Goose eller Parajumper. Vær snill, les dette innlegget før du går til kjøp av en slik jakke.

Det er helt ufattelig hva noen mennesker kan synes er vakkert. At noen synes det er verdt at dyr blir behandlet på denne måten, bare så de kan ha fin myk pels på jakkene sine er virkelig helt sinnsykt. Det finnes så mange alternativer til varme klær vi kan kle oss i, og når pelsen er på hetten av jakken er den jo ikke til varme engang, dyr drepes på groteske måter for at dere skal kunne pynte litt på jakkene deres fordi dere synes det er fint. Herregud.

Et svar jeg ofte har fått når jeg har konfronert bekjente av meg med bruken deres av pels er "dyret har jo allerede dødd så jeg kan jo likesågodt kjøpe jakken." Jeg prøver å ikke hisse meg for mye opp når jeg skriver dette, men helt ærlig. Hvor ignorante er det mulig å bli? Hvis dere fortsetter å kjøpe pels vil det jo selvfølgelig bare produseres mer ettersom det selger godt, på samme måte som det produseres mindre av varer som selger dårlig, så ikke kom her og si at det ikke spiller noen rolle om du kjøper en jakke som allerede er produsert. DU KAN GJØRE EN FORSKJELL.

 Hvis du kan si at det du ser i denne filmen virkelig er verdt at du får pels på hetten din, burde du virkelig revurdere verdiene dine.

Det er ikke bare dyr som blir opdratt i pelsfarmer som vist i disse filmene, pelsen kan også komme fra fellefangst. Blant annet revesaks fanger dyret levende og det blir liggende lenge og lide før pelmannen kommer og henter det. Ville dyr reagerer i panikk, og mange ender opp med å bite av seg egne kroppsdeler for å komme løs fra fellen.

 



BOIKOTT CANADA GOOSE. 

Hentet fra Dyrevernalliansen:

USA, Canada og Russland tillater bruk av snarer som kan fange pattedyr rundt beina eller halsen. Dette er strengt forbudt i Norge, fordi det anses som dyreplageri. Disse landene tillater også bruk av fotsaks, en fangstfelle som klapper sammen rundt beina på dyret og forårsaker grusomme smerter. Dyr som fanges i snarer eller fotsakser kan bli liggende og lide lenge før fangsmannen avliver dem med en klubbe eller skudd mot hodet. Disse fangstmetodene foretrekkes fordi de ikke skader pelsen til dyret. I enkelte stater i USA er det lovlig å fangste f.eks. coyote og rev for at de skal brukes til å trene jakthunder (såkalt fox/coyote "penning"). De uheldige ville dyrene slippes ut i innhegninger, der hundene slippes løs på dem. I verste fall blir reven eller coyoten revet i filler av en flokk med jakthunder. Slik dyremishandling av ville dyr er ikke tillatt i Norge.

Merkeklær som bruker viltfangede dyr på sine krager til jakker eller parkaser, bruker ofte coyote (prærieulv) eller raccoon (vaskebjørn). I både USA og Canada er det tillatt med grusomme feller som snarer og fotsaks. I tillegg til dette er det en god del andre metoder som er jaktetisk og dyrevernmessig kritikkverdige:

 

? I Canada og USA er det tillatt med jakt på blant annet coyote (prærieulv) fra luftfartøy som helikopter eller fly. Dette er ikke tillatt i Norge av jaktetiske grunner.

? I enkelte stater i USA er det tillatt å bruke giftstoffer (Compound 1080 og Sodium Cyanide M-44) for å drepe blant annet coyote (prærieulv). Bruk av gift for å drepe store rovdyr er straffbart i Norge.

 

GJØR SOM MEG OG SI NEI TIL PELS.

KONKURRANSE

Heihei dere! Da er enda et skoleår igang for fullt, i morgen har jeg allerede min første prøve.. Jeg er utrolig dårlig på å holde orden i dagene og dobbeltbooker ofte avtaler, og hvis du er som meg kan det komme godt med å ha en personlig almanakk du kan føre inn planene dine i! 

Det du trenger å gjøre for å vinne en almanakk er å:

-kommentere i kommentarfeltet i dette innlegget hva du liker best å lese/se på bloggen min, hva du vil se mer av osv

-like facebooksiden facebook.com/personligalmanakk og gjerne følge @personligalmanakk på instagram



Du designer helt selv hvordan du vil at din almanakk skal se ut, og du velger selv startmåned, så du trenger ikke vente helt til januar med å begynne å bruke den!

Husk å skrive navn og epost i kommentaren slik at jeg kan kontakte deg om du vinner! Konkurransen avsluttes på torsdag. 

Lykke til <3


Jobb, jobb, jobb

Hei dere, beklager for lite blogging men jeg har vært stuck på jobb de siste dagene! Jeg jobber på Vollen Bakeri i Asker(Vollen), gjerne kom innom! Hvis dere sier at dere kjenner meg får dere rabatt hihi. Jeg jobber til ca 16 i dag, så sving innom! Håper dere har en fin helg, klem Maria

anything that is beautiful

Ville bare poste dette lille innlegget for å si god natt til dere. x 

Denne sangen er virkelig vakker, og jeg anbefaler alle å høre den. Den rørte meg til tårer første gang jeg hørte på den (og andre gang, og tredje gang, og fjerde gang..)

(hør ordentlig på teksten)

Sov godt alle fine, jeg er glad i dere og håper dere får en fin dag i morgen, det fortjener dere alle sammen <3

Nattasuss fra Maria

bølger i håret

 Håper dere likte denne litt surrete videoen, hahah.

Har tenkt til å ta en liten "ukens spørsmål", ettersom jeg har fått en del spørsmål i kommentarfeltene i det siste, så fyr løs med alt du lurer på så svarer jeg i slutten av uken!

<3 <3 Maria

pastel

(fargene kom ikke så godt frem i lyset på kameraet mitt, jaja)

Hva synes dere? x

Du ser deg selv helt feil

(Dårlig) selvtillit. (Dårlig) selvbilde. (Dårlig) selvfølelse.

Jeg har hatt en ekstremt dårlig dag i dag, jeg er helt på bunnen, har bare ligget i sengen og vært lei meg og sur helt siden jeg kom hjem fra skolen. Å ha dårlig selvtillit og selvbilde er så utrolig slitsomt. Kombinert med angsten, gjør det ofte at jeg ikke tør å forlate huset. "Du kan jo ikke ha dårlig selvtillit du? Du får jo titalls komplimenter hver eneste dag?" er noe av det som irriterer meg mest å høre. At selvtillitten din bestemmes av hva andre sier til deg er jo ikke riktig i det hele tatt. Selvfølgelig kan den påvirkes litt i forskjellige retninger, desverre enklere i negativ retning enn i positiv. 

"Then someone tells me how good I look and for a moment, for a moment I find hope". Sånn fungerer det litt, hvertfall for meg. Komplimenter og kommentarer er aldri forgjeves, man prøver som regel det beste man kan å ta dem til seg fordi det er jo ingen som har lyst til å ha dårlig selvtillit, det er jo kjempekjipt å føle seg så mye dårligere enn alle andre hele tiden, men man kan ikke basere sin egen selvfølelse på hva man får høre fra andre, det ligger jo i bunn og grunn i hvordan du ser deg selv og hvorvidt du klarer å godta den du er og like det. 

Du_ser_deg_selv_helt_feil. Jeg kan garantere deg at alle andre ser deg finere enn det du ser deg selv, vi er alt for strenge mot oss selv. 

Jeg kan ærlig inrømme at det nesten ikke går en eneste dag uten at jeg ser meg selv i speilet og gråter over hva som møter blikket mitt, men det er det kun jeg som kan gjøre noe med selv, og sånn er det for dere også. Vi må akseptere at vi er som vi er, og lære oss å like det. 

Ikke sammenlign deg selv med andre. Det vil ALLTID være noen som er "bedre" enn deg, og det kommer absolutt ikke noe godt ut av å hele tiden skulle se på jenter/gutter du synes er bedre enn deg selv på de tingene du er misfornøyd med. Prøv å huske at de også sikkert tenker noe av det samme om seg selv som du tenker om deg, det kan godt hende at du er den personen et annet menneske sammenligner seg selv med og skulle ønske de var mer som. De du ser på som perfekte ser nok på seg selv som noe langt ifra, det er utrolig mange fine mennesker som har langt ifra den selvtilliten de fortjener.

Fokuser på det positive ved deg selv istedenfor det negative. Du tenker kanskje at det ikke er en eneste positiv ting ved deg selv, og tro meg, jeg kjenner den følelsen, men noe er det alltid. Det kan være alt fra at du har pene hender, til at du kler hårbøyler, eller at du er flink til å bli kjent med nye mennesker. Alt er en start. Når du først begynner å legge merke til positive ting ved deg selv, er det så mye enklere å finne mer og mer positivt, og kanskje tro på alt du forteller deg selv er bra ved deg etterhvert.

"Butterflies can't see their wings. They can't see how beautiful they are, but everybody else can."

Selv om jeg fremdeles sliter utrolig mye med å tenke positivt om meg selv og å tørre å være ute blant mennesker uten å tenke at alle ler av hvor stygg jeg er, må dere vite at dere har hjulpet meg utrolig mye et stykke på veien. Dere som følger meg her, på twitter og på instagram, tusen takk. Dere letter virkelig angsten for hva andre tenker om meg og får meg til å tenke at kanskje ikke hvertfall alle synes jeg er så grusom som jeg selv synes noen av dagene. Jeg vet jeg må bygge opp selvtilliten min selv, og at jeg må lære å like meg selv, men dere hjelper virkelig meg med det, og det setter jeg sånn pris på. Jeg prøver så godt jeg kan å ta til meg alt det fine dere skriver til meg, og det betyr så utrolig mye. 

Prøv å ta til dere alle komplimenter dere får. Menneskene som gir dem hadde ikke gitt dem om det ikke var noe sannhet i dem, prøv å huske det. x

Hadde satt pris på om dere kunne begynne med en gang, kommenter noe dere liker ved dere selv i kommentarfeltet under, det kan være hva som helst! Jeg lover dere at dere alle har noe dere kan skrive, hvis ikke dere kommer på noe ser dere det bare ikke selv (enda.) 

Hva syntes dere om innlegget? Stor klem fra Maria x

Rommet mitt

Hva syntes dere?

<3 Maria 

(end of) summertime sadness

t o dag var da andre skoledag i 2. klasse på videregående, og herregud så sliten jeg er allerede. Skolemotivasjonen er på bunn, men jeg er venn med ganske mange rånere på facebook og det holder meg oppe nok til å ikke droppe ut av videregående (hehe litt på kanten kanskje hehe). Uansett, jeg tror dette skoleåret blir bedre enn det forrige, med tanke på at jeg har valgt noen fag (psykologi og engelsk) selv. Det var utrolig vanskelig og rart å komme tilbake til skolen uten at kjære Joshua var der, og jeg tror ikke jeg kommer til å bli vant til det, men han er alltid der hos oss i tankene våre uansett. 

Ja, jeg har fått meg extensions. Følte meg så utrolig ukomfortabel med det korte håret, så jeg bare slo på stortromma før skolestart, og jeg føler meg så mye mer komfortabel når jeg har dette lange håret. Dette var forresten dagens antrekk.

Hva syntes dere?

Er det noe spesielt dere vil se på bloggen? Si gjerne ifra!

 

Jeg heter forresten KRYSTALLISERT på instagram for dere som har spurt om det, oppdaterer der oftere enn på bloggen, så bare følg meg hvis dere har lyst :-)

Les mer i arkivet » April 2014 » Februar 2014 » Januar 2014
Maria

Maria

18, Asker

instagram: krystallisert twitter: krystallisert snapchat: krystall1sert KONTAKT: krystallisertblogg@hotmail.com

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits